Arbeidernes dag.

Som fagforeningsmenneske burde jeg kanskje løpe ut og veive med flagg og bannere i dag?
I dag er vår dag. I år har vi kanskje mer å demonstrere for enn vi hadde i forfjor for eksempel.
Årets kollektivavtale byr på svimlende 0,9% lønnsøkning i forhold til i fjor. (Noter ironien) Rundt 3,5 % fordelt på to år skal vi ha så neste år blir det jo litt bedre men i år er det til å le eller gråte over.

Men på den andre siden er dette minste tillatte, man kan jo forhandle om alt.

Men det føles ikke helt som at det å veive med bannere gjør den helt store forskjellen. Det finnes i dag andre måter å demonstrere på. Blogg for eksempel, og aktiv insats. Jeg blogger, og jeg er viseordfører i fagforeninga på jobben. Man kan vel si jeg gjør begge deler da?

Etter 11 år i korps har man jo hatt sin del av timer i marsj gjennom bygda. 1 mai var en dag der vi kledde oss opp i våre uniformer, med de fineste skoene som var gode å gå i, og så marsjerte vi en oppmålt løype mens vi spilte feiende marsjer.
Folk gikk med oss, men 1 mai var det heller lunken oppmøte på.

Vi kjempet så hardt for å få vår 1 mai, der vi kunne klage og gi uttrykk for våre meninger, men i dag virker det som Ola og Kari nordmann er helt fornøyd med jobben og arbeidslivet.
Det er som om alle arbeidsgivere er bestevenn med de ansatte, følger alle lover og regler, gjør alt for at den ansatte skal ha det bra.

Du og jeg, kjære leser, vet at det er en utopi. Det skjer ikke. Selvklart finnes det mange arbeidsgivere som er veldig opptatt av sine ansattes ve og vel og strekker seg lenger enn de lovmessig må for å hjelpe dem på alle måter, men det er faktisk ganske langt mellom dem. De aller fleste arbeidsgivere har ett mål for øyet: Å drive firmaet bra så det går med gevinst. Dette i seg selv er ikke det samme som at de tramper på de ansatte og behandler dem dårlig, men det øker jo oddsene for at det skjer kan man jo si.

Men tar du en tur inn på lunchrommet der jeg jobber som utvalgt til styret i fagforeninga og spør folk om de trives på jobben, så får du høre en hel del grums. Det er mye klaging, mye misnøye og i blandt finnes det ingen grenser for hvor forferdelig arbeidsgiveren er.
Men spør du deretter om du skal hjelpe dem å fremme klage på det helt uoholdbare den du prater med legger fram så er det umiddelbart å trekke seg litt unna to steg "Neida neida, det er da ikke så ille!"

De kunne lurt meg for å si det sånn, for en stund mens de la ut om det forferdelige hørtes det ut som det var nettopp så ille. Så er spørsmålet. Vil de ikke gjøre noe med det fordi de vil ha noe å klage på, ren misantropi, eller er det ikke så ille og de bare vil klage for å få litt oppmerksomhet? Er de redd for konsekvensene? Tror de arbeidsgiver sier dem opp om de "lager bråk om uvesentlige ting"?

Men så hender det da, en gang i mellom. En ansatt blir spurt om de har det bra. Og med et sukk må de innrømme at i grunnen ikke, de sliter med dette eller dette. Og så spør jeg om de vil jeg skal ta dette med ledelsen. "Å, kan du det? Vil du gjøre det? For meg?"

Selvklart! Jeg er utvalgt for å føre arbeidernes ord! Jeg er stolt av å gå inn til sjefen og sparke han på skinnleggen og minne han på at uten oss er han ingenting. Det er min jobb å føre talen til de som ikke kan eller vil. Og takknemligheten for de som ønsket jeg skulle ta saken videre, der jeg går inn til ledelsen og gjør dem oppmerksom på et problem de faktisk kan løse, og de gangene når det faktisk skjer noe som følge av det, den er kostelig.  Følelsen går ikke å beskrive.

Så i dag mine venner, skal jeg nok avstå fra demonstrasjoner i tog. Jeg demonstrerer hver eneste dag på jobben i form av mitt verv som viseordfører, så i dag tillater jeg meg litt velfortjent vile, og lar de andre rundt meg få ta over plakatene om enn bare mentalt.

Ha en fin arbeiderdag!