I går ringte jeg og tinget valp.
Det er fortsatt lenge til den kommer, tidligst august, men vi har tinget den. (nei det er ikke valpen på bildet, det lånte jeg fra en engelsk hundeside)
Forhistorien til hundekjøpet er temmelig lang. Vi strekker oss et par tre år bakover i tid, når jeg og gubben først begynte å virkelig planlegge Hunden.
Vi snakket og kikket på webben etter ulike hunderaser, diskuterte vurderte og plukket dem fra hverandre. I to år har jeg lett etter en ideell hunderase.
Hvorfor?
Fordi jeg tar mitt ansvar som dyreeier litt for alvorlig til å kjøpe en hund basert kun på utseendet. Jeg har sett for mange fårehunder og andre hunderaser som er avlet for arbeid som har blitt ødelagt i lynnet fordi eierne har kjøpt på utseendet. De har møtt en fårehund som kanskje jobber som akkurat det, eller som eies av en sportsperson som er ute og jogger med hunden, sykler, rir og/eller annet som gir hunden MASSE mosjon slik rasen behøver, og som dermed er verdens roligste, snilleste mest omgjengelige lille/store firbente vesen.
Og så kjøper de en slik valp, for den var jo både snill og pen, og glemmer at ingen hund er snill OG pen helt uten arbeid. Og så lever hunden villaliv: Tur morgen for å tisse, tur etter jobb for å tisse, leke litt i hagen og tur på kvelden, kanskje til og med en lengre tur. Og rasen behøver kanskje timer med sysselsetting...
Og hunden blir stri. Kanskje til og med agressiv. Den blir vilter, tygger på ting, raser ukontrollert rundt, hopper, jager og er vanskelig å kontrollere. Og eierne synes at "jeg skjønner ikke hva som har skjedd med den, den var jo så fin som valp!"
En hunds behov vokser i takt med kropp og alder, utrolig nok.
Neida neida, jeg sier ikke at alle hundeeiere er slik som dette. Heldigvis er de aller fleste dyre-eiere snille og glade i dyrene sine og vil det beste. Men uforstand/uvitenhet er nesten værre enn vanstell synes jeg, fordi eiere som ikke har forstand/kunskap anser seg ikke å ha gjort noe feil, det er noe galt med DYRET selvklart. Fnys.
Men nok om dette, dette var en parentes. Det jeg ville fram til var at jeg ikke har tenkt å begå denne feilen. Derav 2 år med undersøkelser hit og dit. Vi satte oss opp en liste med hva vi krever av hunden. Om vi også velger hund ut fra hva vi klarer å gi så vil nok hunden mye lettere oppfylle våre krav.
* Det må være en familiehund, vi kommer til å få barn og det er ikke så bra med en hund som anser en baby som en intrenger av natur. Så det er viktig å velge en rase der de har rettet seg mot familiehund i avelen.
* Den kan ikke være for stor. Vi må tenke på at jeg er ikke verdens største person (selv om jeg er tung) og jeg har fibromyalgi, jeg må klare å hanskes med hunden selv, hvilket utelukker en del større raser som gjerne kan bli litt.. ivrige ;)Men samtidig ikke for liten, jeg har alt katter, så raser som Papillion og Chiuaua bortfaller elegant sammen med visse dverg-sorter. De er dessuten ofte ganske gneldrete...
* Den kan ikke være for aktiv. Igjen må jeg planere at jeg tar meg av hunden selv, i tilfelle gubben er syk eller borte over lengre tid. Jeg alene klarer ikke tilby timevis med mosjon, og hverken jeg eller gubben er i fysisk stand til å tilby nok trim til en jakt/fårehund strengt tatt. Så vi må velge en rase som kan leve leilighetsliv med tisserunder og lek i hage/park. Samtidig er det fordel om hunden faktisk klarer å følge med meg ut på ridetur når jeg er ute og rir, selv om jeg aldri forventer de skal holde følge med meg i galoppturer.. ;)
* Den kan ikke være alt for stri og hard i psyket siden dette er vår første hund. Jeg vil ikke ha en hund som kun adlyder gubben bare fordi HAN er mørk i røsten og gir blaffen i meg fordi jeg ikke vet eksakt hvordan jeg skal hanskes med rasen. Vi må ha en hund som ikke er for vanskelig og sta, men som samtidig ikke ramler sammen om man sier "fy".
* Den bør være sosial og like å reise og slikt da vi planlegger å kunne ta den med på alle ferier så langt det er mulig. En mistenksom mistroisk hunderase er ikke så ideellt da. Den bør være trygg og rolig, men livsglad og kjærlig.
Når alt dette er listet opp er det fortsatt mange raser som KAN passe. Men etter å ha holdt beinhardt på disse kravene til gemytt og rasebeskrivelse endte vi tilslutt på Engelsk Cocker Spaniel. Rett og slett en Lady fra Lady og landstrykeren. Hunden er ikke for liten, i alle fall ikke om vi velger hanhund, og passer meget bra til våre behov. Etter å ha snakket med forskjellige oppdrettere om rasen, og også med oppdrettere som avler både engelsk og amerikansk strandet vi på den engelske som er større og roligere enn den amerikanske. Og vi velger da en hanhund siden vi da får en større hund og ikke løpetider. Nå er ikke forskjellen på gemyttet så stor på cocker når det gjelder hanhunder og tisper, men noe humørsvingninger må vi regne med under løpetid. Bare se på vår egen kvinnelige mens? Så hanhund, og engelsk cocker spaniel it is.
Så begynte søket etter en kennel nær oss. Jeg vil ikke reise FOR langt etter valp, og det er kjekt å ha oppdretteren nær for tips og veiledning.
Jeg fikk tips fra en kollega om en oppdretter i järvsö bare 2 mil unna oss og kontaktet straks henne. Birgitta heter hun, og hun var kjempehyggelig når jeg snakket med henne.
Vi fikk selvklart komme og hilse på hennes hunder. Vi ville gjerne se alle hundene hennes for å danne oss et intrykk av dem! Pels, tenner, øyne, oppførsel, alt dette sladrer jo om hvordan hundene har det.
Når vi kom ble vi møtt av ivrige haler og hunder som hang på baby-grinda ut mot gangen og formerlig hylte "HURRA!!!! FOOOOOOOLK! Klapp meg klapp meg MEEEG!"
Alle hundene hadde klare øyne, hvite tenner, silkemyk og blank pels. Ingen hadde dårlig ånde, alle var viltre glade små kropper som elsket nye mennesker, enda flere hender til å klø med! Ingen var redd for hverken pote, øyne, nese, munn, haler, vi kunne ta på alt og klå som vi ville.
Spesielt merket vi oss en DIGER hannhund som heter Loke.Loke er så stor at det bare var så vidt han er innenfor det som er lov for rasen fortalte Birgitta. Men for et gemytt! Fantastisk hund! Han parkerte på føttene til Fredrik og synes at DER kunne man sitte og få kos. Ikke noen påtrengende hund, mer en "hvis det passer så hadde det ikke gjort noe med en magegnukk...."
Vi ble spurt om vi ønsket valp fra det kommende kullet som skulle komme i november, hvilket vi takket nei til. Vi vil gjerne ha ferie sammen med valpen MINST 3 uker før vi begynner jobb. Vi må alene-trene, pottetrene og passe på at de kommer overens, våre to katter og det lille nurket. Vi snakket mye med henne om dette med alene-trening og oppdragelse og oppdaget vi har mange like ideer når det gjelder trening av hund som Birgitta selv. Og best av alt er at hun åpner nå kennel for sommerferier og andre ferier. Vi som kjøper hennes valper får jo da en liten rabatt på slike priser. Og det er aldri feil å ha en kennel der valpen alt kjenner alle i bakhånd :)
I går oppdaget jeg at Birgitta skulle pare nettopp Loke med ei tispe i mai. Lykkelig konstanterte jeg at tispa er Kellie. Det var en av de jeg synes var så vakker. Paringen skjer antagelig i mai, eller så fort hun løper, og valpingen forventes da i løpet av Juli. De vil være leveringsklare tidligst september. Perfekt! Gir oss 8 måneder å spare, og vi har jo da feriepengene som kan brukes til valpekjøp. Så nå venter vi i spenning på valping. Vi skal selvklart ut og hilse på valpene og velge oss ut en hann, dersom det blir noen hanner :)Nå gleder vi oss!
