Memory Lane igjen!

Nei og nei! Gubben er kjempeålreit og går over saker og ting inne på datarommet.
Gjett hva som lå på pulten min når jeg kom hjem?

Et par A4 ark. På dette A4arket sto en sang. Denne sangen komponerte Hild, Daniel, jeg og Fredrik, med moralsk, politisk og papirmessig støtte av min kompis Victor.
Denne sangen ble komponert i min slitne gamle BMW på vei fra Hakkespetten til Ljusdal i februar 2003 på vei opp for å ordne leilighet og lignende, og for at Hild og Daniel skulle skaffe jobbintervju på T4H.

Her har dere teksten!

***

Melodi: en teddybjørns vise

Jeg er en gammel President så snill som bare det
men hver gang jeg vil krige litt vil ingen være med
Da roper alle sammen ut at dette gå'kke an
Og stiller opp med vetorett fra alle verdens land
Men jeg vil gjerne ha det gøy og krige littegrann
Selv om motivene kanskje ikke holder vann
alle de som er i mot kan bare holde fred
For denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Penger, makt og stemmer er jo noe jeg må ha
For ellers kan jeg bare pakke kofferten og dra
For landet mitt er fattig blitt, jeg har for mye klær
Så derfor må vi krige litt og dra inn penger her!
Det er vanskelig å gjøre ting, man ikke skjønner av
da er det greit med engelskmenn å tigge penger av
Og alle de som er i mot, kan bare holde fred
for denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Det ekke alltid like lett å stå på egne ben
Så derfor må man plukke ting fra nitten nittien
Så snekrer man, så limer man så får man til bevis
Og etterpå så går vi ut og snylter oss en is!
Bevisene var ekte nok, men det vil ingen tro
Og ingen kunne sjekke dem for Powel var på do
Og alle de som ikke tror, kan bare holde fred
For denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Brink han er en kommunist som ikke liker krig
Og hele tiden driver han og ber om mere tid
Men jeg vil ikke vente mer for jeg vil krige nå
hvis ikke kommer detta her med FN til å stå
For FN er så kjipe, ja de sier bare nei
Og de er bare dumme, de vi'kke leke mer med meg
Og siden de nå er i mot så kan de holde fred
For denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Tyrkia de prøvde seg med stort og kraftig "nei"
men ingen av de kara der kan måle seg med MEG
Jeg kutter bare pengestrøm og er så slem, så slem
Og sender mine tropper ned til basen der igjen
Saddam hakke skuddmissil så vi er trygge her
Nå skal vi bare vente til han ber på sine knær
Og alle de som er i mot kan bare holde fred
For denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Vi prøvde oss på Tyskland men de svarte også "nei!"
Hvordan skal da valget gå for stakkars lille meg?
Det ser jo ikke bra ut å miste ansikt sånn
For da kan alle sammen tro at vi har truffet bånn!
Jeg kan ikke skjønne hvorfor de er så slemme nå
for vi har jo jobbet mange år for alt som de har nå
Men alle de som er i mot kan bare holde fred
For denne gangen vil jeg ikke engang ha de med!

Jeg må hente jakka mi for jeg skal gå i krig
Må stikke innom FN for å skape mere splid
Nå kommer jeg, du Saddam, så fort som bare det
For flyene er klare til å slippe bomber ned!
Jeg håper du vil krige lenge, for det passer meg
reglene de vet du ikke, de bestemmer jeg
Og har du no' imot det kan du bare holde fred
For dette showet styrer jeg, og koser meg med det!


****

Okei, vi VAR overtrøtte.. det var lang tur, og vi var kjempeslitne, men hjelpe og trøste som VI LO!!

"Du er fin du"

"Du är fin du!"

Ordene ramma meg ganske brått her på msn. Sitter og prater med en kompis fra et forum, og hun freste og sukket litt over exer og dumme menn. Jeg lovet at alle menn er faktisk ikke sånn. Bare se på min mann! En mann som forstår de forskjellige sider av mensturasjon og vet at det er ikke bare det å blø, det er noe psykisk inni bildet, en mann som vet at det er en kvinne som gjennomlider graviditet og fødsel, ikke en mann og dermed burde kvinnen ha retten til å bestemme.. Det er en god mann. Jeg fortalte henne dette, og sa at de gutter og menn som viser bare et snev av vilje til å forstå disse sidene av en kvinnes liv, det er gutter og menn som forsøker å være bra.

"Du er fin du!" utbryter hun. Helt ut av det blå. Og ramset opp at jeg er empatisk, hyggelig, sterk, forståelsesfull og klok. Milde måne, alle disse superlativer og meg i samme setning?

Jeg ble litt vippet av pinnen, rødmet litt og takket, og sa jeg ble litt forfjamset.

Og så tenkte jeg. Hvordan kan man vite at et annet menneske er slik eller sånn? Basert på hvordan de formulerer seg, javisst, men hvordan kan man vite? Andre mennesker kanskje synes jeg er snørrhoven, kjepphøy, bitch og gudene vet hva.

Kanskje jeg er alt sammen?
Kanskje jeg er et menneske?

Men det føltes i alle fall bra :D

Jeg vil bare bort..

Jeg orker ikke

Vekk

Ignorere verden...

Det å fikse ting er nesten uoverkommelig...

Spesielt når det man må fikse er en kjær hest sin bortgang..

Ingenting annet får plass... Det går under, drukner...

Ikke som jeg vil

Allerede?
Jeg er ikke klar!
Vi har jo ikke lekt ferdig!
Ikke kan du la meg være igjen alt nå?
Jeg forsto ikke
Så ikke
Det kan ikke være slik?
Jeg håper og ber
Bare litt til...

Kanskje vi ses i Nangijala

Et liv uten Nikita?

Kan det være jeg står uten hest snart? "snart?"

I går hentet jeg ut en EquaTerapeut (heretter kalt ET) til Nikita. Grunnen er at hun halter i travet når jeg longerer på volte, fortsatt. Så jeg tenkte, jeg henter ut en og finner ut hva som er galt, og jeg gjør det FØR jeg og Johanna evt trapper opp treninga. Før vi begynner å vurdere hopping.

Og var det bra jeg gjorde det? Nikita har vondt i bakbeina sa ET. Og på grunn av at hun har hatt vondt en stund, så har hun fått låsninger og ryggproblem. Hun er "stum" i bakbeina sa ET.
Hva betyr det, tenkte jeg med is i magen. Bakken ble borte. Så kom den tilbake. "Hun kan bli bra" sa ET. Jaha tenkte jeg. Men til hvilken pris? Uansett, ET snakket om masse medisinske begreper. Latinske navn på kroppsdeler. Det eneste jeg forsto var "innsprutningar i koterna".
Kodeleddsbetennelse. Det tenkte jeg da. Kan det fikses da? Kanskje. Men Veterinær må ut sa ET. Dette kunne hun ikke fikse. Hvis vi fikk bakbeina bra så kunne hun fikse ryggen. Og hesten må slankes.. Greit, vi har alt slanka Nikita, men nå strammer vi inn enda mer: ikkeno kraftfor (hun skal bare stå en stund anyway) og ned til 8 kilo høy. Ikkeno brød heller. Hun kan få frukt og grønt som vanlig.

Jeg ringte veterinæren utpå ettermiddagen. Snakket med henne om hva ET sa. Hun skal komme på mandag nå, og vi skal ta bøyeprøve av hesten. Finne ut hvor mange grader halt hun er, og hvor problemet sitter. Dersom det er nede i koden så kan veterinæren behandle selv på plass. Hun kan foreta innsprøyting. Om det er hasen eller oppover så MÅ vi inn på klinikk for insprøytinger.

Både stalleier og veterinær har advart meg. Tross optimismen til ET, så kan det være Nikita har gått med dette her for lenge, for mange år før jeg fikk henne. Ingen klandrer meg for at jeg ikke så når jeg fikk henne at hun ikke rører bakkroppen som normalt. Jeg er førstegangseier, og Rosmarie har ikke sett det klart. Hun går jo bra når hun skritter. Tramper over som hun skal. Det er når hun løper man ser det klart. Jeg har sett urenhet i travet hele tiden, når hun longeres. Sakte men sikkert har jeg utelatt sal og feil benstilling. Nå sto jeg igjen med at noe må være galt eller hun er bare stiv, og en ET kan fortelle meg hva det er. NÅ er jeg glad jeg ikke har pressa på mer for å komme i gang med ridning. NÅ er jeg glad jeg, med min tunge kropp, ikke har ridd mer. Så vondt hun må ha hatt. Og likevel har hun jobbet for meg! Min elskede hest..

Bøyeprøven på mandag avgjør mye. For det første hvor problemet sitter. For det andre hvor ille det er. Jeg må snakke med veterinæren, Anna, om hvorvidt det er noe vits å prøve å behandle. Det går å behandle 3 ganger med kortison. Så er det stopp. Spørsmålet er: Skal jeg ta henne gjennom kortison tre ganger på kodene? Kanskje. Må høre med veterinæren.
Men om det er over der Anna kan behandle selv, og det er spørsmål om Klinikk da?
Skal jeg drasse henne med 3 ganger til en klinikk? Behandle henne 3 ganger for nesten 10 000 kroner hver gang, for noe som kanskje ikke gjør henne frisk engang? Er hun verd det?

Dersom jeg hadde hatt de pengene på konto og ingenting annet å bruke dem på: Selvklart.

Men det har jeg ikke..
Og er hun verd en nedbetalingsordning i 6 år når hun kanskje ikke blir frisk, og hvis hun blir frisk kanskje likevel dør om to år? Hun er en 18 år gammel varmblodstraver...

Med sorg i hjertet.. med all min kjærlighet for denne hesten og med alt hun har gitt meg.. desverre ikke.. jeg kan ikke bruke penger jeg ikke har på noe som kanskje er bortkastet.
Hvor høyt jeg enn elsker henne.. jeg kan ikke gjøre det..
Min mann sier likedan. Selvklart er hun psykisk verd det. Vi skulle gjerne gjort det. Men da kan vi glemme valp, og det vil kanskje ikke hjelpe.

Og fordi jeg elsker henne så høyt kan jeg ikke tillate meg egoisme. Hun må få slippe om det er for vondt. Det er hestens natur å skjule skade. Skade = ulvemiddag. Man skjuler det så lenge man kan. Hvor vondt har hun ikke innerst inne? Jeg blir på gråten ved tanken. Min lille Nikita..

Mandag er skjebnedagen. Vi skal ta bøyeprøven. Så skal jeg snakke med veterinæren. Kan hun behandle selv? Hvis nei, kommer hun til å bli bra av EN klinikktur? Om jeg lar være å behandle, kan hun fortsette det livet hun har nå? Lider hun allerede for mye? Eller kan hun bli pensjonist-hest som rusler i leietau i skogen med meg? Kan vi ri skritteturer?

Jeg må vente på mandag. Ulidelig venting. Smertefullt, tanker raser rundt i hodet mitt. Jeg visste dette kom til å skje før eller senere, jeg var bare ikke forberedt på at det skulle skje allerede. Må jeg bare være sterk nok til å ta det beste valget.. for henne, ikke for meg.

Jeg ber til alle mine guder. La det være langt ned så veterinæren kan ta seg av det selv. La det være mulig å kurere så jeg får flere år med min søte Nikita. La det være mulig å få beholde henne litt til......