Et liv uten Nikita?

Kan det være jeg står uten hest snart? "snart?"

I går hentet jeg ut en EquaTerapeut (heretter kalt ET) til Nikita. Grunnen er at hun halter i travet når jeg longerer på volte, fortsatt. Så jeg tenkte, jeg henter ut en og finner ut hva som er galt, og jeg gjør det FØR jeg og Johanna evt trapper opp treninga. Før vi begynner å vurdere hopping.

Og var det bra jeg gjorde det? Nikita har vondt i bakbeina sa ET. Og på grunn av at hun har hatt vondt en stund, så har hun fått låsninger og ryggproblem. Hun er "stum" i bakbeina sa ET.
Hva betyr det, tenkte jeg med is i magen. Bakken ble borte. Så kom den tilbake. "Hun kan bli bra" sa ET. Jaha tenkte jeg. Men til hvilken pris? Uansett, ET snakket om masse medisinske begreper. Latinske navn på kroppsdeler. Det eneste jeg forsto var "innsprutningar i koterna".
Kodeleddsbetennelse. Det tenkte jeg da. Kan det fikses da? Kanskje. Men Veterinær må ut sa ET. Dette kunne hun ikke fikse. Hvis vi fikk bakbeina bra så kunne hun fikse ryggen. Og hesten må slankes.. Greit, vi har alt slanka Nikita, men nå strammer vi inn enda mer: ikkeno kraftfor (hun skal bare stå en stund anyway) og ned til 8 kilo høy. Ikkeno brød heller. Hun kan få frukt og grønt som vanlig.

Jeg ringte veterinæren utpå ettermiddagen. Snakket med henne om hva ET sa. Hun skal komme på mandag nå, og vi skal ta bøyeprøve av hesten. Finne ut hvor mange grader halt hun er, og hvor problemet sitter. Dersom det er nede i koden så kan veterinæren behandle selv på plass. Hun kan foreta innsprøyting. Om det er hasen eller oppover så MÅ vi inn på klinikk for insprøytinger.

Både stalleier og veterinær har advart meg. Tross optimismen til ET, så kan det være Nikita har gått med dette her for lenge, for mange år før jeg fikk henne. Ingen klandrer meg for at jeg ikke så når jeg fikk henne at hun ikke rører bakkroppen som normalt. Jeg er førstegangseier, og Rosmarie har ikke sett det klart. Hun går jo bra når hun skritter. Tramper over som hun skal. Det er når hun løper man ser det klart. Jeg har sett urenhet i travet hele tiden, når hun longeres. Sakte men sikkert har jeg utelatt sal og feil benstilling. Nå sto jeg igjen med at noe må være galt eller hun er bare stiv, og en ET kan fortelle meg hva det er. NÅ er jeg glad jeg ikke har pressa på mer for å komme i gang med ridning. NÅ er jeg glad jeg, med min tunge kropp, ikke har ridd mer. Så vondt hun må ha hatt. Og likevel har hun jobbet for meg! Min elskede hest..

Bøyeprøven på mandag avgjør mye. For det første hvor problemet sitter. For det andre hvor ille det er. Jeg må snakke med veterinæren, Anna, om hvorvidt det er noe vits å prøve å behandle. Det går å behandle 3 ganger med kortison. Så er det stopp. Spørsmålet er: Skal jeg ta henne gjennom kortison tre ganger på kodene? Kanskje. Må høre med veterinæren.
Men om det er over der Anna kan behandle selv, og det er spørsmål om Klinikk da?
Skal jeg drasse henne med 3 ganger til en klinikk? Behandle henne 3 ganger for nesten 10 000 kroner hver gang, for noe som kanskje ikke gjør henne frisk engang? Er hun verd det?

Dersom jeg hadde hatt de pengene på konto og ingenting annet å bruke dem på: Selvklart.

Men det har jeg ikke..
Og er hun verd en nedbetalingsordning i 6 år når hun kanskje ikke blir frisk, og hvis hun blir frisk kanskje likevel dør om to år? Hun er en 18 år gammel varmblodstraver...

Med sorg i hjertet.. med all min kjærlighet for denne hesten og med alt hun har gitt meg.. desverre ikke.. jeg kan ikke bruke penger jeg ikke har på noe som kanskje er bortkastet.
Hvor høyt jeg enn elsker henne.. jeg kan ikke gjøre det..
Min mann sier likedan. Selvklart er hun psykisk verd det. Vi skulle gjerne gjort det. Men da kan vi glemme valp, og det vil kanskje ikke hjelpe.

Og fordi jeg elsker henne så høyt kan jeg ikke tillate meg egoisme. Hun må få slippe om det er for vondt. Det er hestens natur å skjule skade. Skade = ulvemiddag. Man skjuler det så lenge man kan. Hvor vondt har hun ikke innerst inne? Jeg blir på gråten ved tanken. Min lille Nikita..

Mandag er skjebnedagen. Vi skal ta bøyeprøven. Så skal jeg snakke med veterinæren. Kan hun behandle selv? Hvis nei, kommer hun til å bli bra av EN klinikktur? Om jeg lar være å behandle, kan hun fortsette det livet hun har nå? Lider hun allerede for mye? Eller kan hun bli pensjonist-hest som rusler i leietau i skogen med meg? Kan vi ri skritteturer?

Jeg må vente på mandag. Ulidelig venting. Smertefullt, tanker raser rundt i hodet mitt. Jeg visste dette kom til å skje før eller senere, jeg var bare ikke forberedt på at det skulle skje allerede. Må jeg bare være sterk nok til å ta det beste valget.. for henne, ikke for meg.

Jeg ber til alle mine guder. La det være langt ned så veterinæren kan ta seg av det selv. La det være mulig å kurere så jeg får flere år med min søte Nikita. La det være mulig å få beholde henne litt til......