23 January 2011

Minner fra barndommen, The Monroes



Jeg har vel ingen gode minner til The Monroes. Ramlet over denne nå og fikk ulysten i magen med en gang.

En skole jeg gikk på spilte musikk i høytaleranlegninga i frikvarterene, og de hadde vel to CDer. En var The Monroes og skiva som denne låta er henta fra.
Jeg var mobbet og erta, var aldri med, fikk aldri være med. Jeg husker jeg fikk noen venner av pakistansk opprinnelse også, og så lekesloss vi en gang og jeg kom i skade for å slå hardt mot nesa så en av dem begynte å blø neseblod.
Jeg ble så redd så jeg løp hjem, kvalm av skrekk over hva jeg hadde gjort. Glemte ransel og alt.
Jeg våget ikke fortelle mamma hva som hadde skjedd, jeg skammet meg fryktelig og inbildte meg at nå hatet alle meg.
Jeg var vel hjemme minst en dag eller to tror jeg, fortalte at jeg hadde vondt i magen. Og det hadde jeg. Men det var fordi jeg var så fryktelig redd.

Og alt dette med The Monroes ringende i ørene.. Alt sammen, med The Monroes i ørene. Jeg husker ikke hva som skjedde når jeg kom tilbake til skolen, men jeg tror ikke det var all verden. Det var bare inni mitt hode at det var så utrolig utilgivelig forferdelig det jeg hadde gjort av rent uhell.

Men følelsen av ensomhet og den uhyggelige følelsen av å være et monster som hadde forvoldet skade på en annen følger meg i dag så fort jeg hører The Monroes. Det var jo ikke bare denne insidenten, det var jo et par år jeg gikk på denne skolen og hørte på The Monroes i frikvarterene, og dette var jo bare et eneste frikvarter av veldig mange.
Utallige andre ensomme frikvarter fantes der man ikke fikk være med, og der man var ertet eller plaget.

Neida neida, det var slett ikke slik at hele skolen var mot meg. Det var jo som alltid noen få personer som gjorde slikt til en hobby. De aller fleste overså meg fordi vi ikke gikk i samme klasse eller bare ikke kjente hverandre. Men jeg hadde ingen venner her som jeg kan huske. Jeg sto på utsiden og kikket beundrende på de andre jentene i klassen som turde å gjøre og si så mye. Og uten noen nære venner å få gode minner sammen med er det stort sett bare de dårlige igjen.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪
Tjingeling!
//Rita

3 comments:

Unknown said...

Enkelte mennesker er veldig god på fremstille egne meninger som alle andres mening også.

Men man vokser heldigvis på alt man opplever som liten og som stor.

Var ute for litt av hvert sånt på barneskolen jeg også, men når jeg tenker tilbake på det så finner jeg trøst i at det har gjort meg til den person jeg er i dag. På godt.. :-)

Unknown said...

Ja, en stor del av barndommen min kan jeg trøste meg med "det som ikke drepte meg gjorde meg sterkere" og så videre. Men de årene jeg gikk på denne skolen er så dypt begravet i glemselen så jeg husker bare bittesmå fragmenter. Neseblod-insidenten er en av de ytterst få jeg husker. Resten er fortrengt... :/ Jeg kan ikke si jeg tenker tilbake på de små glimtene jeg har med noen særlig glede (ikke engang fordi jeg vokste på det), fordi det var her jeg fikk mine største sår, i dette tidsrommet.

Amiechan said...

<3<3<3