Gamle minner om fortidens helter

Innimellom banker fortiden på døra og vil inn. Det er gjerne både opprivende og smertefullt, og sjeldent jeg ønsker det velkomment. Det pleier som regel bare lede til at jeg tilbringer natt etter natt med rastløs vandring og grubblerier jeg ikke vil ha.

I dag er unntaket. Fortiden banket på, og jeg åpnet døren med glede og takknemlighet.

Jeg glemmer så lett at det ikke bare finnes smerte og vonde minner i fortiden, også gode minner finnes der. Det er bare litt vanskelig å se rosene blandt alle tistler. Men de finnes der.
De utallige timer i bøkenes magiske verden, der jeg spant meg fantasivenner som likte meg for den jeg var, de utallige timer jeg befant meg i en verden der noen gikk ved min side.
Og de glimtene jeg hadde for en stakket stund av noen som synes jeg var verd å forsvare.

Det var dette jeg husket på i dag. Og for det er jeg takknemlig. Jeg har aldri glemt deg skjønner du, jeg har alltid brakt med meg minnene om at du gjorde noe for meg. Gjennom årene som kom klamret jeg meg til minnene når alt var som verst, de stundene jeg ikke rømte inn i en fantasiverden. Sier jeg for mye nå? Jeg kanskje gjør det. Men det gjør meg ingenting å utlevere meg litt innimellom. Noen ganger er det behagelig å være sjelelig avkledd og naken. I blandt er tårene på kinnet gode tårer verd å felle.

Så får det vel være slik at skjebnen ville det skulle være for en kort stund, og at vi ramlet over hverandre på interwebben over 25 år senere. Bedre sent enn aldri?

Men uansett om det er kjærkomment besøk av fortiden eller ikke sitter jeg alltid igjen med masse tanker. Det blir nok til å sitte med en kopp te eller tre, og sortere alle følelser, tanker og minner som veller opp til overflaten når det skjer.