Det perfekte liv?

Alle strever vi vel etter det perfekte liv. Ikke sant?
Men hvordan definerer man det perfekte liv?

La meg fortelle om en bekjent av meg.
Hun var kjempeflink mens hun gikk på skolen, klarte liksom bare alt uten stor insats. Sang i kor, gikk på turn, var ganske pen og la aldri på seg. Hun var nøye med huden sin uten å være sminkedokke og hadde derfor veldig ren og fin hud når alle andre gikk kvisete og jævlig.

Hun fikk en kjæreste, de hadde det toppen, det ble slutt, hun tok det pent, fikk ny kjæreste og så videre, omtrent som alle andre.
Hun fikk en bra utdannelse og etterhvert en bra jobb, tjente flotte penger, fiksa seg en fin liten leilighet som ble pussa opp, alt like nøyaktig gjennomført som alt annet.
Etterhvert giftet hun seg, og ble etterhvert også gravid.

Hver gang jeg traff henne var livet bare toppen, alt var flott, ingen problemer. Hun hadde et relativt lett A4 svangerskap og fødselen kom omtrent på termin og gikk omtrent etter boka, ingen stygge overraskelser der heller. Jeg var kjempemisunnelig på henne! Hver gang jeg besøkte henne var det ryddig (forutsett fra noen barneleker selvklart) og rent og pent, lyst og fint overalt. Og jeg, som ikke hadde barn, jeg slet med å holde det fint pga lathet. Hennes energi var utrettelig virka det som, alltid glad og blid, en trivelig unge som virka som rene drømmebarnet når man var der.

Men så en dag skulle jeg forbi der hun bodde, og tenkte jeg stikker oppom med et par filmer jeg hadde lånt. Ringer på døra mens jeg hører ungen gråte, det reagerte jeg jo ikke på, unger gråter i blandt, også drømmebarn.
Døra går opp og... Svett og rødflammete, slaskete klær, leiligheta var normal til rotete bak henne og nesten vill i blikket, spor etter gråt og jeg vet ikke hva. For et sjokk!
Det viste seg at jenta hadde hatt feber hele natta og bare grått og grått, og dermed ble det litt på halv tolv med alt. Jeg spurte om hun trengte litt hjelp med noe, for det var jo klart at hun ikke kunne sette fra seg ungen, hun gikk med ungen på¨hofta hele tiden.

Så jeg hjalp med en klesvask, rydda på badet og stua og kjøkkenet sammen med henne, holdt barnet mens hun lagde vellingen, og så kom det frem. Alle ganger hun hadde innvitert på besøk hadde hun vært oppe halve natta og rydda og vaska, for man var en taper om det ikke var perfekt i huset. Det hadde hennes farmor lært henne .Hennes farmor hadde desverre ikke tatt høyde for at kvinner får litt problemer med å gjøre alt i huset hver eneste dag med et barn når man jobber fulltid også, og at i dag er det fullt ut akseptert å la mannen hjelpe til dessuten. På fasaden hadde hun hatt et perfekt liv og klart alt med glans, mens under glanspapiret var hun en utslitt mor på randen av sammenbrudd.

Og ikke hadde hun sagt noe till mannen sin heller. Når han kom hjem og fant henne i daffeklær svett og med hovne øyne ble han jo svært forskrekka. Jeg fant det best å fordufte så de kunne prate sammen i fred og ro.

Det slutta med at hun og han fordelte husarbeidet mellom seg og han tvang henne ut av huset en gang i uka mens han var hjemme med barnet. Hva hun gjorde den stunden dret han i, hun skulle bare ikke være hjemme og være mor. Så jeg tipsa henne om Yoga, som hun da begynte å trene en gang i uka.

Hun gikk fra å ha det perfekte liv til å ha det normale liv, med skitne klær på baderomsgulvet, klesvask som henger på snora en dag eller to lengre enn før, oppvask fra i går som burde vært tatt og søpleposer ved utgangsdøra. Og litt for mange gjenglemte leker overalt. Men hun har ork til overs, litt tid til overs til å være seg selv og ingen andre, til å trene litt, og til å være en god mor for sin datter i stedet for å være en god husmor og kun det.

Og vet du hva? Om du spør meg er det jo det som er det perfekte livet. Jeg synes ikke det perfekte liv er å ha det perfekte glansbildet man drømmer om som tenåring, det er å klare det å være yrkeskvinne, mor, hustru, venn og individ.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita