Hvorfor går jeg rundt med så paranoide tanker i hodet mitt hele tiden?
Hvorfor venter jeg "worst case scenario" absolutt hele tiden?
Om noen sier "du, jeg må prate med deg.." så venter jeg at det er absolutt verst tenkelige sak det gjelder. Om noen sier "det er bare noe jeg må si til deg" så stopper hjertet mitt til jeg ser det er noe ufarlig, eller flatt ut positivt. Jeg venter meg det verste av alt.
Hvorfor det?
Jeg forventer at alle mine venner skal rotte seg sammen mot meg når jeg har mine svarte øyeblikk. Jeg er glad for de av mine venner som finner sammen og blir venner også dem. Men i de svarte minuttene ser jeg for meg at de rotter seg sammen for å gjøre fæle ting. Jeg har da ingen grunn til å tenke slik?
Men faktum består. Etter en insident for et år eller to tilbake så forventer jeg at alt venner skal si er negativt når de kommer til meg og sier "jeg må snakke med deg" eller "det er noe jeg må si til deg"
Og jeg er skjelven i flere minutter etterpå når det viser seg at det ikke er om meg, eller det er nøytralt/positivt.
Er jeg gal? Har jeg problemer med Paranoia? Burde jeg medikeres? Gå i terapi?
Jeg kan jo på en måte ikke snakke med vennene mine om det. De vil jo selvklart forsikre meg at "hva? Men slikt holder jeg da ikke på med". Og så tenker paranoiamonster "så klart de ikke kommer til å innrømme noe sånt" og så er jeg like langt.
No comments:
Post a Comment