To-do liste. Eller ikke?

Jeg gjør opp status for mitt tankeliv.

Jeg har så mye jeg må jobbe med i meg selv.

Jeg må lytte til det andre forteller meg, ikke bare for å si til meg selv at jeg har hørt etter, jeg må lytte med sjelen.
Jeg må helt enkelt bare slutte å prate så mye. Det svir så vondt når folk lager morsomheter av Rita med munndiarre. Jeg orker det ikke lenger, ja det er en del av meg, men det er ikke morsomt lenger.
Jeg må slutte å ivre over ting jeg finner intressante, fordi jeg holder lange foredrag om temaet.
Jeg må lære meg å begrense meg i min iver og min ivrige tale til det som er nødvendig etter situasjonen helt enkelt.
Jeg må jobbe med min toleranse og forståelse for andre mennesker. Men jeg kommer ikke til å godta det jeg har godtatt til nå fra visse likevel. Et sted går grensen.
Jeg må jobbe med tålmodigheten min og forståelsen for andres feil.
Jeg må jobbe med temperamentet mitt.
Jeg må passe på at jeg ikke har et kjeftete tonefall.
Jeg må også passe på at jeg ikke klager så mye.
Jeg må begrense å delta i diskusjoner om kroppslige plager og sykdommer. Det føles som at det er greit at andre forteller om sine plager, men med en gang jeg nevner at jeg har fibro, og forteller at jeg lever etter begrensningene dette pålegger meg, så dyrker jeg min sykdom og koser meg med å være syk. Jeg får spare det til forum på nett.
Jeg må passe på at jeg ikke uttaler meg om kunnskap rundt temaer der jeg ikke har utdannelse, slikt blir ikke vel ansett fra folk flest. "du skal ikke tro du er noe, du skal ikke tro du kan like mye som oss".
Jeg må passe på at jeg er rettferdig. At jeg forlanger like mye som jeg kan gi, ikke bare generellt i forholdet men av hva jeg og min partner må jobbe med i oss selv.

Hvor mye av dette er faktiske saker jeg burde jobbe med, og hvor mye er innbildning av redsel for hva omverden mener?
Jeg har faktisk ingen anelse. Jeg klarer ikke lenger skille fra hverandre min skrekk og realiteter.
Bedre å da jobbe med alt.