Low-Carb!

Da har startskuddet gått.
Vi har begynt på Low-carb diett.
I forgårs gikk jeg over skapet og kastet alle syndere sånn som oboy pulver, kakaodrikk og slike saker som bare er til det vonde.

Nå skal vi se om vi ikke får orden på magen min. Om jeg også får bieffekten å gå ned i vekt og få mindre fibrosmerter så jubler jeg. Min vektreise kan du lese om på linken "min vektreise" :D

Det er absurd egentlig...

Jeg ble sittende og diskutere med en kollega her.
Visse saker er underlige.

Ta for eksempel kjendiser og kongelige. Med en gang et menneske har fått en viss status i samfunnet og dermed blir kjent for folk flest, får de en helt ny betydning. Det er som man slutter å betrakte dem som mennesker, de blir noe annet. Guddommer nesten.
Man tillegger dem ikke legner menneskelige egenskaper eller behov. Privatliv? Pfft. Personlige behov? Phøh.

Jeg mener, hvem av dere der ute kan virkelig, helt oppriktig, se for dere Marilyn Monroe sitte på do og gjøre stort? Eller vår kjæreste Hans Majestet Kong Harald på do?

Egentlig er det helt absurd. De er fortsatt mennesker av kjøtt og blod, og mennesker må spise, gå på do, sove og de har sex. De blir syke og har diarré og spyr også. Eksakt hva er det med en kjendis-status som fratar oss all grunn til å tenke om mennesker at de ER mennesker?

Man leser om kjendiser som forteller om sine friplasser i verden. De oppsøker land de ikke er kjent i det hele tatt bare for å kunne gå på gata som en hvilken som helst annen Homo Sapiens Sapiens?

Har ikke vi alle rett til å få puste ut og være oss selv? Jeg mener tenk deg selv.. du er på jobben, du er flink og jobber bra. Og hvordan skulle du kjent deg om du, når du kom hjem, hadde sjefen hengende på vinduet, samt alle dine kollegaer, som ivret om at du skal vise din prestasjonsevne NOK en gang? Jeg tror neppe du hadde trivdes så godt med det. Så når ble kjendisene fritatt den retten? Jada, jeg vet alt om at når de selv har valgt å bli kjent osv osv så har de fraskrevet seg retten til privatliv.

Men har de nå det?

Tenkt scenario. Du har begynt å jobbe som en support-tekniker på en telefonjobb og folk ringer inn dit når de har dataproblemer.
Du har da selv valgt å jobbe som det.
Da må det da være greit at kundene ringer deg privat og ber om hjelp når du har gått hjem for dagen, eller hva? Jeg mener, du har jo selv valgt det, akkurat som kjendisene valgte å spille film, synge eller annet?

Kanskje det ikke er så soleklart at man kan heksejakte kjendiser eller hva?

Det er virkelig absurd hvordan enkelte tenker om andre med noe mer status..

Rita Krigeren

Hvordan vet man når man skal gi opp kampen?
Når skal man kjempe vidre?

Neida, jeg er ikke depresiv eller i ferd med å gi opp liv eller forhold, jeg må bare si det med en gang. Men jeg satt og leste bloggen til en random person på VG, som snakket om hvordan man byttet bukser man ikke var fornøyd med i en ny, og hvordan det ikke gikk med kjærester.

Det slo meg at jeg kanske er en kjemper.
Jeg nekter å bare gi opp, jeg SKAL ha ting til å fungere. Som med mitt første forhold som varte over 3 år. Jeg kjempet i over et år med å få et forhold til å fungere der jeg var alene om å kjempe. Når skulle jeg gitt opp? Ikke med en gang, men skulle jeg kjempet så lenge? Når er det man kan si at man har kjempet nok?

Mange av oss er så sta, at det går ikke å si "når man skjønner det er lønnsløst".
Ja, vet dere, det skjønte jeg etter noen knappe måneder med kamp med min første sambo og jeg kjempet ytterligere et år. Burde jeg gi opp lettere? Er det en av mine styrker at jeg kjemper til siste slutt? Eller er det en svakhet at jeg ikke vet når jeg skal gi opp?

Og er det virkelig slik at jeg ikke vet når jeg skal gi opp, er det ikke så at jeg vet eksakt når jeg skal gi opp og dermed gir opp akkurat da? Er det sånn at alle andre tar feil når de sier "du burde gjort det slutt mye før" til meg om akkurat sånne ting?

Er jeg virkelig FOR tålmodig og utholdende?

Jeg er ikke sikker på om det er en styrke eller en svakhet. Kanskje jeg aldri kommer til å finne det ut. Men ett er sikkert: Jeg kommer til å prioritere andre ting å endre på i min personlighet en stund til.

Dette med online spill....

Det var da dette med onlinespill. Jeg har ingenting i mot dataspill, og gudene skal vite at min mann er almennt misunnet en kone som tillater han å spille, som aksepterer at han har et onlinespill (nå to) som tar hans tid.

Jeg har konsekvent vært imot å måtte betale for å spille online. Ikke fordi jeg ikke forstår hva pengene faktisk går til, jeg er såpass inne i spillverden at jeg har fått med meg dette.

Neida, det jeg mener er at la oss si et nytt spill koster mellom 5 og 700 kroner. La oss si en gjennomsnittsum på 600 kroner for å gjøre dette enkelt. Dersom man atpåtil skal betale for å spille hver måned, la oss si 100 kroner måneden, så synes jeg at spillprodusenten må slippe nye patcher som helt enkelt FORNYER spillopplevelsen hvert halvår for at det skal være verd det for MIN del. Jeg synes ikke så mange spillprodusenter er dyktige på dette.
Jeg har til i dag ikke funnet noe spill som for MEG er verd å fortsette å bruke penger på etter kjøp, ikke engang The Sims som jeg var så hekta på!

Men det endrer ikke at jeg liker spill. Spill kan være gøy. I min karriære som nerd har jeg dog kun rundet ETT eneste spill, og det skjedde for noen små måneder siden i form av Dungeon Siege II. Alle andre spill har ikke klart å fange min interesse, eller det var ikke intressant nok til å begynne på nytt etter en strengt nødvendig format c: (Lenge leve Windows....)
Men Dungeon Siege II lykkes med å holde meg intressert og pga jeg nå kjører Linux er ikke behovet for format c: like stort lenger ;)

Etter DS kastet jeg og min mann oss på Guild Wars toget. Vi spanderte 250 kroner hver på å kjøpe spillet, det første som heter Prophecies. Ingen horribel pris for innkjøp, og det koster ikke penger å spille online. To gode fordeler om du spør meg. Grafikken er mer enn bra nok for MIN smak, men jeg er mer opptatt av en god historie i et spill enn knallbra grafikk. Hva er vel et vakkert spill verd om det ikke har innehold? For meg er da historien bedre.
Og jeg liker det! Til min store overraskelse trives jeg godt med spillet! Vi har startet vårt eget Guild nå, bare for å ha like kapper :) Nå er jo halve delen av spillet "guildenes krig" derav navnet. Vi har elegant blåst i den delen. Vi har ikke deltatt i en eneste guild-tournament faktisk. Kommer vi til å gjøre det? Har ingen anelse. Tiden vil vise.

Men i alle fall, mine krav på et onlinespill som koster penger er at det er omtrent umulig å tro jeg kommer til å finne et spill jeg gidder betale penger for.

Og før noen rekker å få hetta: Det at JEG er i mot å betale for et onlinespill betyr ikke at jeg synes andre er dust fordi man velger det. Jeg gir blaffen i om andre bruker pengene sine på onlinespill :)

To-do liste. Eller ikke?

Jeg gjør opp status for mitt tankeliv.

Jeg har så mye jeg må jobbe med i meg selv.

Jeg må lytte til det andre forteller meg, ikke bare for å si til meg selv at jeg har hørt etter, jeg må lytte med sjelen.
Jeg må helt enkelt bare slutte å prate så mye. Det svir så vondt når folk lager morsomheter av Rita med munndiarre. Jeg orker det ikke lenger, ja det er en del av meg, men det er ikke morsomt lenger.
Jeg må slutte å ivre over ting jeg finner intressante, fordi jeg holder lange foredrag om temaet.
Jeg må lære meg å begrense meg i min iver og min ivrige tale til det som er nødvendig etter situasjonen helt enkelt.
Jeg må jobbe med min toleranse og forståelse for andre mennesker. Men jeg kommer ikke til å godta det jeg har godtatt til nå fra visse likevel. Et sted går grensen.
Jeg må jobbe med tålmodigheten min og forståelsen for andres feil.
Jeg må jobbe med temperamentet mitt.
Jeg må passe på at jeg ikke har et kjeftete tonefall.
Jeg må også passe på at jeg ikke klager så mye.
Jeg må begrense å delta i diskusjoner om kroppslige plager og sykdommer. Det føles som at det er greit at andre forteller om sine plager, men med en gang jeg nevner at jeg har fibro, og forteller at jeg lever etter begrensningene dette pålegger meg, så dyrker jeg min sykdom og koser meg med å være syk. Jeg får spare det til forum på nett.
Jeg må passe på at jeg ikke uttaler meg om kunnskap rundt temaer der jeg ikke har utdannelse, slikt blir ikke vel ansett fra folk flest. "du skal ikke tro du er noe, du skal ikke tro du kan like mye som oss".
Jeg må passe på at jeg er rettferdig. At jeg forlanger like mye som jeg kan gi, ikke bare generellt i forholdet men av hva jeg og min partner må jobbe med i oss selv.

Hvor mye av dette er faktiske saker jeg burde jobbe med, og hvor mye er innbildning av redsel for hva omverden mener?
Jeg har faktisk ingen anelse. Jeg klarer ikke lenger skille fra hverandre min skrekk og realiteter.
Bedre å da jobbe med alt.

Litt oppussing

Jeg har hatt litt oppussing på bloggen min.
Kjente det var litt på tide med fornyelser på ALLE fronter. Websiden neste!

Vi var på jobbintervju i Stockholm helgen som var. Jeg tror det gikk bra. Nå får vi bare krysse fingrene for at det fortsetter å gå vår vei!

Ellers har sommeren endelig kommet, med alle for og bakdeler. Det er _VARMT_

Og jeg sitter da på jobben og burde eeeegentlig jobbe..
Back to the coalmine!

***
Or not.

Jeg satt og leste en kompis sin blogg nå. Tanken slår meg at jeg har et så problemfritt forhold til min mann på mange områder. Vi krangler vel aldri om husarbeidet. Vi er begge enige om å trygge kattene våre. Vi prater sammen. Min mann titter innom bloggen min på daglig basis for å se mine tanker (og ja min kjære, visse ting er så mye lettere å skrive her enn å si ansikt til ansikt, uansett hvor trygg man er på hverandre, man får tid til å tenke grundig gjennom formuleringen! :D) og er det noe så snakker vi sammen.

Klart vi har våre krangler, men jeg kan ikke si vi har hatt mange krangler av den sorten som fører til å være oppe hele natten og hele forholdet rystes i sitt fundament. Jeg kan på strak arm huske TO. på snart 6 år..

>_<

Det ER seks år! NÅ kom jeg på at vi hadde 6års dag i går!!! HJELP for en hukommelse jeg har på sånt!
*drite i resten av refleksjonene og kaste seg rundt for å planlegge kosekveld*