Å våkne fra mørket

Jeg skrev et dikt jeg postet på et forum for Fibromyalgi, og fikk gode tilbakemeldinger på det. Flikket og finpusset litt på det og tenkte jeg kunne poste det her og:

Jeg våkner

Strekker sakte på kroppen
Håper og ber
Ikke i dag

Min bønn er fåfengt.
Det river gjennom meg
En smerte som ild

Strekker forsiktig min ømme kropp
Rører hvert verkende lem
Masserer forsiktig stive muskler
Lengter tilbake til søvn

Setter meg vart og forsiktig opp
Håper at bena skal bære
Haler meg opp etter vinduskarmen
og kjenner at joda, det går.

Prøvende skritt mot døren
Ber om at styrken skal rekke
Akkurat langt nok
Akkurat nok...

Forsøker å gjøre hver ting så forsiktig
Og biter så kjevene verker
Hver bevegelse skriker, et stille sukk
Hvorfor meg, hvorfor slik?

Bektrakter mitt ansikt i speilet.
Så herjet, sliten og trøtt
Hver natt er en flukt inn i mørke
Hver morgen er oppvåkning til brann...

Barnetanker igjen

Jeg satt akkurat og leste "fråga katarina" i Expressen. Dagens spørsmål var ikke egentlig et spørsmål, uten mer et leserinnlegg fra en nyblitt pappa. Han spurte hvorfor Sex forsvinner ut av forholdet når barna kom inn. Var det så at man ble foreldre og så opphørte sexdriften? Han mener at det kan da ikke være sånn at det ALLTID er barna først.

Jeg er delvis enig og delvis uenig. Det er et vanskelig spørsmål. Et spedbarn kan ikke vente til mor og far har hatt sex først. En 3åring som hyler pga mareritt kan heller ikke vente.

Men det finnes da faktisk mange netter der barna IKKE har mareritt eller bæsjet i bleia si. Ikke alle spedbarn hyler annenhver time. Hvordan kan mor og far være gode foreldre hvis de ikke har det bra selv? Joda, det går sikkert an på et vis, men hvis den ene parten neglisjeres av den andre, det er totalt uviktig om det er mor eller far i dette tilfelle, så VIL det gå ut over forholdet. Vi er vel alle enige om at alle barn har det aller best med at Mor og Far forblir sammen/gift og i et BRA forhold? Dette betyr jo da faktisk at man må være mann og kvinne også, og pleie hverandre.

Mor trenger så absolutt ikke å ligge på vakt i TILFELLE det kommer et knyst fra den lille. Tro meg, det får man med seg, om et spedbarn gråter så blir ikke DET oversett eller overhørt helt uten vidre. Kvinne, ta deg tid til din mann! Han er like mye din familie som ditt nyfødte barn! :)

Men visse ting må menn huske på. Å ha gått gjennom en fødsel er en temmelig kraftig opplevelse både fysisk og psykisk for en kvinne. En del av kvinnen er røsket ut på en brutal måte og har forlatt henne. Det kan ta en del uker før hun kommer seg av det "sjokket". For ikke å snakke om de mer fysiske skader i underlivet som tross alt skjer når 12 cm presser seg ut der 3-4 cm føles mer enn stort nok. Det er også ganske utmattende å være den som ammer. Melkespreng, bryster som oppfører seg som en fontene når man hører et lite klynk fra nurket, sånne ting er stressende å venne seg til. Nå finnes det mange muligheter, pumper og flasker og gudene vet hva, der far også kan "amme" på natten. Men bryst-ammingen ER det beste for barnet fra naturens side, og dette betyr at mor må til pers.

Men hvem sa dette var et soloppdrag? Hvorfor kan ikke mor ligge bakoverlent i fars armer mens barnet patter i vei? Hvorfor skal mor stenge seg inne på et rom alene mens far sitter ensom og forlatt og mer enn gjerne hjelper til med jobben?

Nei, vær nå foreldre sammen. :) Dette skal være en gledens tid for alle! Sier hun som aldri har født men som fortsatt har sine egne tanker og meninger rundt det.

Miiiiiiii-AO!

Det er sånn jeg er i dag. Føler for å klaske til alle sure ekle fæle sutrete klagede urimelige forhandlere.

BRÆJNN!!!

De ringer inn. De har et spørsmål. For eksempel om de kan få lov å skru som de vil inni en PC. Det er jo legitimt spørsmål det, og mye bedre de spør enn å bare gjøre. Det er helt greit at de spør. Men jeg har ikke myndighet til å gi slike tillatelser.

De aller fleste forhandlere sukker litt og sier nei nei, ikke noe å gjøre med det. Men noen ytterst få finner seg ikke i å bli avspist med regler og det går ut over meg. De blir irriterte for leverandørens stivsinnethet. Jeg kan forstå frustrasjonen, men det er jo fortsatt veldig lite jeg får gjort med det. Jeg er bare en stakkars liten telefonslave, og har ingenting jeg skulle sagt om reglene på hverken den ene eller den andre måten, jeg er bundet til å bare følge dem og ta i mot kjeft for det.

Sukk.

Hvorfor kan ikke ting bare være enkelt?

Jeg fikk en ny jobb i november i fjor. På samme avdeling som min mann.
På "nyåret" skulle jeg komme over, ferdig utdannet og alt.

Nå er det snart november igjen. Jeg sitter fortsatt på samme avdeling. Han andre som fikk jobb på kana samtidig med meg har rukket å få ny jobb OG slutte, men JEG fikk ikke erstatte han. Det ble en annen fra min avdeling, most likely.

Det alene er fankern meg surt nok i seg selv, å se noen annen ta den jobben JEG er lovet. Jeg må atpåtil være glad for dem, fordi de har fått denne sjansen.
Beklager, men så hevet er jeg ikke over menneskelige følelser som sårethet, skuffelse, bitterhet og følelse av å bli sviktet.

Min sjef opprettholder trynefaktor. Korreksjon: JEG føler han opprettoholder trynefaktor. Jeg har, takket være en ex-venn, blitt paranoid og mistenksom overfor alt og alle, og tar høyde for at "its all in my head". Men følelsen er der likefullt.

Jeg føler jeg står på samme sted. Jeg kommer ikke videre i verden.
Og på toppen av det hele er jeg annenrangs datter for min far.
Min søster ringte han på hans fødselsdag. Hun ble avfeid med at det passet dårlig, "ring en annen dag". Forberedt på dette ringte da også jeg for å se om han gjorde det samme. Vilket han gjorde. Nåvel, så behandlet han oss likt. Frem til da.

I etterkant har han beæret henne ikke bare med telefonsamtaler, men med unnskyldning, forklaringer og til og med en status oppdatering.

Jeg har ikke fått så mye som et komma selv. Ingen unnskyldning, ingen forklaring, ingenting. Er ikke jeg verd det samme? Er ikke også jeg hans datter? Var det feil av han å såre min søster, men helt korrekt å såre meg? Og siden såre meg mange ganger mer med at HUN får unnskyldninger og forklaringer og ikke jeg? Tror han ikke vi snakker sammen?

Følelsesmessig er jeg kaos nå. Jeg er rasende, såret, ydmyket, knekket og RASENDE. Nevnte jeg rasende?
Skal jeg liksom bare finne meg i at han sprer sin nåde på meg når det passer HAN? Han må faktisk vise seg VERD min interesse og min tålmodighet nå.
Dette er lønnen jeg får for å vise forståelse og tålmodighet rundt hans kompliserte forhold til en dame jeg ikke utstår. Flott betaling.

Gi meg frihet!

Gi meg frihet!
Gi meg hvile!
Gi meg glede!

Gi meg disse gaver, og jeg er din!
Gi meg denne frihet og jeg skal elske deg!


Jeg skal vokte disse skatter
Jeg skal dyrke dem til rikdommer større enn jorden har sett
Jeg skal verne dem lik en mor verner sitt barn

Og jeg skal vokte og verne deg
Du min elskede elskede mann

For du er mitt alt
Min havn
Min glede
Mitt liv!

Som jeg elsker deg
Du høyest elskede av menn
Som jeg skatter deg som den gave du er
Som jeg verdsetter deg for alt du står for
Alt du gir meg
Alt du ofrer

Du er min karma!

Se! Jeg tenner et lys!

Dette lyset er min sjel og mitt hjerte
Jeg har voktet det og dyrket det for deg
Jeg vil det skal lyse for deg, varme deg
Lyse opp for deg når natten er mørk og kald
Nå gir jeg det til deg så du kan vokte det
Nå er det ditt!