*Tanker i skumringen*

Jeg sitter og tenker på et spørsmål en kompis en gang stilte meg.
Det ble nevnt ganske nylig av en annen kompis, men ikke direkte rettet mot meg.
"Hva er angst? Hvordan er det?"


Jeg har en .. en jeg vet hvem er, som så lett slenger ut av seg forklaringer i alle retninger om hva angst er og hvordan det kjennes.

Jeg begynte å tenke. Kan jeg forklare hva angst er? Jeg har hatt det. Det ligger fortsatt latent i meg, men jeg har kontroll på det. Jeg vet hvordan jeg skal unnvike det. Jeg kan ikke fortelle hva ANGST er. Jeg kan bare fortelle hvordan det var for meg.

Svart.
Tomt.
Kan ikke tenke
Kan ikke føle
Kan ikke røre meg.
Ingenting rundt meg, tungt som bly.
Jeg finnes ikke.
Jeg er ikke mer. Jeg er ikke her.

Demonen har fortalt meg at når jeg angster blir jeg bare borte. Jeg er ikke i kroppen min mer, sort of speaking. Kroppen dirrer i anspente muskler, men jeg er ikke der. Blikket er tomt. Jeg reagerer ikke. Svarer ikke. I øyeblikkene rett før har han fortalt jeg har desperasjon i blikket, ser ut som et jaget dyr fanget i en felle. Så er jeg vekk.

Så hva husker jeg?
Ingenting. Tomhet. Tung tung lammende tomhet. Svart svart svart. Og noe der, i mørket med meg. Noe jeg ikke kontrollerer, men velkomner. Noe som skremmer meg, men som er meg. Noe som.. styrer meg. Mot et stup. Et stup jeg ikke kan se, ikke merke, men jeg vet det er der. Det er stupet mot galskap, jeg vet det når jeg ser tilbake.

Men hver gang står jeg stille. Jeg vil ikke dit. Jeg snur alltid, før eller senere og vender ryggen til. Jeg har aldri, noensinne, tatt ett eneste lite steg mot det noen gang. Og Demonen har flere ganger hentet meg ut med makt, fordi han sikkert var redd for at jeg skulle fristes til å ta bare ett steg. Det første steget er det vanskeligste. De neste er ikke så tunge.. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri aldri har tatt ett eneste sted dit dette noe lokker meg.

Og hver gang kommer jeg tilbake til kamp, smerte, tårer. Det er gjerne da jeg oppdager mine såre hender som jeg har klort opp uten å vite det før jeg forsvant. Mine minner fra øyeblikkene rett etterpå er gjerne diffuse. Men etter at jeg møtte Demonen inkluderer alltid minnene hans armer rundt meg.

Nå er det minst et år siden forrige angstanfall. Jeg anser meg.. ikke kurert. Man blir ikke kurert fra slikt. Har kroppen en gang lært seg en utvei kan man bare avlede oppmerksomhet og forhindre å komme i en slik situasjon at utveien behøves. Så lenge jeg fokuserer på det jeg har lært har jeg en stor sjanse til at jeg aldri noensinne igjen får et anfall.

Min angst er i høyeste grad stressrelatert. Jeg får dem ikke totalt ut av det blå, slik enkelte venner av meg får. Det har alltid skjedd noe som utløser dem. Så jeg har ikke diagnosen angst. Jeg trenger ingen medikamenter som kontrollerer min kjemiske balanse i hjernen.
Jeg har bare stress-angst. Jeg kan, til en viss grad styre det. Og når jeg ikke klarer styre så kan jeg til en viss grad kontrollere det og avlede kroppen vekk fra angsten. Jeg vil nok bli dyktigere med årene. Og jeg vet jeg har god kontroll. For noen uker siden skjedde noe som for 3 år ville sendt meg rett i et angstanfall. Og angsten kom ikke. Jeg kontrollerte den.

Jeg har vunnet.