Fackpamparna er tilbake!

Da er jeg tilbake fra Gävle etter to svært givende dager. Vi har gått gjennom detaljer fra de nye avtalene, jeg klarte selvklart ikke å kneppe truten men sang ut når de dro frem den evindelige Innkomstförsäkringen. Det er det første de nevner når det snakkes om verving, og det er fullstendig bortkasta for oss i vår klubb å bruke som noe vinnende argument i en bransje som opererer med 15 000 og litt i inngangslønn, og med utskiftning av 50 % av personalet innenfor 2 år. Jeg holdt som sagt ikke truten og sang ut min mening om at vårt forbund støtt mener dette er det første og mest vinnende argumentet. Beklager, det er ikke godt nok og viser at de har ikke hørt oss i Callcenterbransjen når vi informerer dem om at det er bortkastet tid å snakke om det til oss som utgjør en stadig økende del av Tjänstemann avtalene når inngangslønnene er lavere enn ICA-personalen, der avdelingssjefer kommer inn på omtrent samme lønn som ica-kassadame, og der to års lønnsforhøyelse for to personer utgjør halvparten av en lønnsforhøyelse til en Ica-ansatt. Det får oss ikke opp i minstesummen som kreves for å få innkomstförsäkringa.

Vi har folk i mitt firma som har vært ansatt i 12 år uten å ha høy nok lønn for den!
Det sier seg selv da at vi sjelden nevner innkomstforsäkringa på vår arbeidsplass. Vi fokuserer på andre ting, problemet er at det er ikke så mye som er verd å nevne for oss utenom akkurat den.
Sukk. Så jeg sang ut. De kaller meg den nye Anna Kruuse her nå, og jeg fikk sittende (og noen stående)applaus fra hele salen for at jeg tok ordet og snakket mot de store fra Stockholm sentralt.
Mange var svært imponert faktisk, snakk om å få puffet egoet sitt  bare fordi man er en rappkjefta nordlenning som ikke holder kjeft og sier mot når hun har noe å si? Men det er min jobb synes jeg, som fortroendevalgt av våre medlemmer å føre deres tale. Jeg MÅ si min mening når jeg har den om noe.

Nåvel, når denne frustrasjonen var lagt frem i dagen der så var det uansett utrolig givende. Vi hadde også skuespill/kåserier "Det ljuva livet" av Göran Hellström, snakk om at vi lo så vi grein av det. Innertier på mange punkter, herlige saker og svært oppløftende. Mange nye tanker i hodet mitt fikk jeg også, han har så rett i at vi glemmer å leve når vi fokuserer på hverdanges stress og mas, det evige jaget mot pensjonsalderen når man tror det "ljuva livet" starter.
Det starter mye før, men vi glemmer det. Livet er hva vi gjør det til selv, riktinok med svært mange påvirkende ytre faktorer, men den eneste som kan endre på det er faktisk vi selv.

Nå skal jeg gjøre mitt ytterste for å innføre glede i mine tvangsplikter, og jobbe med å huske på at jeg lever her og nå også. Jeg må huske at streven med å avfette bilen ikke er en plage, det er en investering. Jeg bruker tid på å vedlikeholde en eiendel som jeg tjener bra på å stelle pent med. Faktisk. Jada, Avfetting er kjempeslitsomt og å vaske bil er ikke noen nytelse for meg.
Men sett på en annen måte: Det er jo ikke forfryktelig heller. Er det vel? Jeg har en bil å vaske i det hele tatt! Jeg har råd til å ha en såpass dyr eiendel å vedlikeholde! Kanskje jeg skal nyte det faktum hver gang jeg svetter over vasking, støvsuging og voksing av bilen i stedet for å banne over nødvendigheten?

Og når dette er sagt tror jeg at jeg skal gå ut og nyte det overnevnte.