Når jeg har det veldig tungt og leit har jeg en tendens til å synes synd på meg selv. Slik de fleste andre mennesker har. Men når jeg er lei av det prøver jeg å muntre meg selv opp med fakta som er bra. For eksempel at jeg har et hjem, vi har mat, jeg har dyrene, min mann og så videre. Eller at jeg kan jo i alle fall lese og høre musikk.
En kvinne jeg kom på her om dagen heter Helen Keller. De fleste av dere vet nok hvem hun er. En kvinne, i en alder av snaue 2 år som ble døv og blind av en febersykdom. Om du trodde ditt eget liv var vanskelig, forsøk da 1800 tall, blind og døv men overhode ikke dum? Innestengt i din egen kropp, uten midler til å gjøre deg forstått med. Mine egne hverdagsvansker blir temmelig fattige mot dette egentlig, og det er sunt for meg å innse det. Hun fikk hjelp. Hun lærte å snakke med hjelp av hendene, lærte å "høre" andre med hjelp av hendene. Lærte seg å skrive og lese, fikk seg en utdannelse og levde ett ganske bra liv tross alt.
Så, nå leser jeg hennes bok, "the story of my life". Bra skrevet er den også. Verd din tid skulle jeg si!
No comments:
Post a Comment