Jeg har hatt to drømmer som hele tiden går igjen. De er relativt uforandret, kun ubetydelige detaljer er forskjellig, men generelle konseptet er konsekvent likt i begge drømmer.
Dette har overbevist meg om at drømmene har en betydning. Jeg hører til dem som mener at ikke absolutt alle drømmer har en dypere mening. Noen ganger er drømmer bare vissvass og hjernen som behandler strømmen av informasjon den har fått under dagen. Men innimellom kommer det noen drømmer som er klare beskjeder. Jeg tror at disse drømmene skiller seg ut ved å enten la deg våkne med en klar visshet at "dette er en beskjed" eller som disse to; går igjen hele tiden relativt uendrede.
Drøm 1: Jeg bor i huset til min mor hjemme i Enebakk. På høyre side av huset (når man går ut av døren) er det en åskam noen små hundre meter unna og i virkeligheten ligger det en husmannsplass der. I min drøm ligger det et krokeslott av fantastiske dimmensjoner. Enormt og gammelt. Der bor det kjemper. Disse kjempene dreper og spiser mennesker som går opp dit, men de gidder ikke gå ned til oss for å hente seg mat, så alt man trenger gjøre er å la være å gå opp dit. Det gjør alle andre folk. Men jeg går dit opp, uvisst hvorfor. Når jeg kommer opp er det et inngangsparti som ser ut slik det gjør på jobben, firkantet utstikker med glass og bare glass. Der, rundt hjørnet for døra, setter jeg meg på huk bak en enorm blomsterpotte. Alle som går ut trenger bare skotte ned til venstre så ser de rett på meg. En voksen og en ung kjempe går ut, jenta ser meg, jeg hysjer til henne og hun ler og sier ingenting. Så går jeg inn.
Inne er det enormt rom. Minst 10 etasjer høyt. Og rommet er rett ut digert. På veggen henger en gammel gammel tretrapp og klamrer seg fast på veggen, den går oppover og oppover til den forsvinner i mørket. Der begynner jeg å klatre. Og jeg våkner uten å ha nådd noen topp.
Drøm 2: Jeg er på vidregående skolen i lillestrøm, der jeg gikk når jeg var 15 og 16 år. Men når jeg går inn døren mellom to toaletter står jeg ikke i gangen nede men i en trappeoppgang på en gammel arbeidsplass der jeg ikke lenger jobber. I kjelleren bor et monster, noe alle vet. Monsteret pleier av og til, mest om natten men noen ganger også om dagen, å komme opp fra kjelleren og hente seg et offer. Alle er redd monsteret. Men jeg er det ikke. Jeg går opp trappene og står i en eldgammel korridor, med haugevis av gamle dører nesten svarte av elde. Jeg går bortover korridoren mot en dør i enden. Døren ser helt kliss ny ut og er diger. Mens jeg går kjenner jeg at nå er monsteret i korridoren bak meg. Men jeg er ikke redd, og går rolig vidre. Jeg våkner før jeg når døren i enden.
Felles for begge disse drømmene er at de har alle klassiske tegn på mareritt. De fleste jeg har fortalt om drømmene til sier "herlighet for et fryktelig mareritt" men likevel var jeg ikke redd i drømmen, jeg flyktet ikke, jeg våknet ikke redd.
Jeg spurte en drømmetyder på et forum jeg er på, og fikk alle de klassiske oppramsinger om att trappa betydde slik, huset betydde sånn, kjempene var sånn, alle dører hadde slik betydning osv osv osv om alt fra blomsterpotta til det at huset endra seg. Veldig bra drømmetydning og helt sikkert 100% etter boka, men jeg følte at det er ikke riktig sånn det hang sammen heller. Det klaffet ikke kort sagt.
Så pratet jeg med en annen drømmetyder på et helt annet forum. Hun sa at joda, dør har en slik betydning og trapper sånn, men "av og til er en dør bare en dør, en kuliss for å skape en stemning og ikke det som virkelig betyr noe i drømmen".
Hun konkluderte mine to drømmer som samme beskjed.
1: Monsteret og kjempene er min fibromyalgi. Min nemesis. Og det at jeg ikke frykter dem betyr at jeg har avfunnet meg med at det fins i mitt liv enten jeg liker det eller ikke.
2: Trappen og korridoren gjenspeiler livet mitt og min ferd fremover. Mørket og den døren jeg aldri når er veis ende, det er enda langt unna.
3: At jeg ikke er redd når monsteret kommer i korridoren bak meg betyr at jeg lar ikke min fibro kontrollere meg, det er jeg som er i kontroll. Hadde jeg ikke vært det ville jeg i drømmen ha flyktet for livet.
4: at jeg oppsøker kjempene betyr at jeg ikke bare snilt finner meg i at jeg er noe begrenset av min fibro, uten jeg presser periodisk grensene for å klare mer, orke mer, men uten å nødvendigvis ta unødige sjanser med å overdrive.
Denne forklaringen klaffet helt med følelsen jeg har hatt når jeg har tenkt på drømmene. Det klaffer helt med innstinktive følelsen i magen og forteller meg at dette er rett.
Av en eller annen grunn innbilder jeg meg at jeg likevel kommer til å fortsette å få disse drømmene. Kanskje jeg til slutt når døren?
No comments:
Post a Comment