Det ufattelige har skjedd

Terroren har smøget seg inn i lille, uskyldige Norge. Nå skriver jeg ikke "uskyldig" og mener at mitt land aldri gjør noe feil, men "uskyldig" som i et land som aldri har opplevd terror i moderne tid.
Ikke siden tyskerne trakk seg ut av landet har vi opplevd en like altomslukende dramatikk i vår land.

I går gikk en desperado, potensiellt fler, amok med skytevåpen på en ungdomsleir for AUF på Utøya.
De har så langt funnet 84 døde. Rett før braket en enorm bombe løs utenfor regjeringskvartalet, minst 7 døde der, og talløse er skadd både på Utøya og i Oslo.

Jeg hadde vært uten internet en liten stund på grunn av tordenvær i går, og logget meg på nett til å se mange underlige facebook-meldinger om å ikke bruke mobilnettet da redningstjenesten ikke kommer frem og så videre. Med en vond følelse i magen hentet jeg frem VG, og med en stigende kulde i hele kroppen leste jeg om det ufattelige. Jeg kunne ikke tro mine øyne. Jeg forsto ikke det jeg leste. Og så slo skrekken i. Jeg har en venn og en søster som begge jobber i Oslo. Jeg har venner som bor der. Venner også, som er politisk engasjert. En frenetisk sms og internet-kamp begynte for å få tak i de som betyr noe, de som er vikige. For meg vel og merke.

Jeg har vært heldig. Ingen av mine er berørt. Alle lever, var et annet sted, eller slapp unna. Mine nevøers far var i tunellen under regjeringskvartalet når det smalt, men han slapp med skrekken.

Jeg gikk tung til sinns til seng, etter det som var en sjokkerende men nokså moderat hendelse, og sto opp til en ufattelig tragedie. Over 80 døde bare på utøya og de frykter dødstallet stiger enda mer.

Jeg kan såvidt forestille meg hvordan ofrene som slapp unna med skader eller ingenting mer enn skrekken har det. Mine tanker og mine bønner går til dem som har opplevd dette og de som sitter igjen etter å ha mistet noen. Jeg selv? Jeg føler meg kald. Lamslått.

Voldtatt.

Noe er tatt fra oss nordmenn nå. En uskyld vi har klart å ha i behold. En følelse av at denne lille fluelorten langt nord på kartet var ikke viktig for eksempelvis taliban. Vi var jo så små, har så lite å si i den store mektige verden.

Vi glemte at det er ikke bare muslimer som kan bli fanatiske. Var andre verdenskrig så lett å glemme? At noen av høyre-ekstremistene er like fanatiske som de ekstreme islamistene?
Nyheten nådde oss i går at en var arrestert for skytedåden. En nordmann. Blek som melk både i hud og hår, vaske-ekte og så videre. Og høyre-ekstrem.

Nå sitter vi her. Nakne, hudløse, klumper oss skjelvende sammen om så bare mentalt. Vi gråter, sørger og er rasende. Rasende over at noen tar seg til rette med å diktere hva vi skal og ikke skal mene, og hva konsekvensene skal være over å være uenige. Vi gråter og sørger over utallige unge og eldre liv som nå er slukket fullstendig uten å fortjene det. Vi gråter og sørger for alle de som nå sitter med smerten av å ha mistet noen i en brutal og meningsløs handling fra et eller fler individer.

Vi må huske at dette er ikke en handling av et folkeslag, en religion, et politisk parti eller tilsvarende. Dette er en eller fler individer, som har handlet helt på eget initiativ. La ikke dette spre mer rasisme og hat enn det allerede finnes i verden. Klandre ikke hudfarger eller politiske meninger for dette. Klandre individet som gjorde det i stedet.

Vi nordmenn er sterke. Her og nå føler vi at vi er knekket. Men vi ble knekket en gang før, og vi reiste oss da også. Under den andre verdenskrigen var vi okkupert av en fremmed makt, og vi kjempet inbitt og sta som bare nordmenn kan for å komme oss ut av dette. Og vi reste oss, fra ruin til å være et rikt land med stort mangfold.

Vi har tross alt ikke mistet akkurat dette. Vi har evnen til å reise oss fra ufattelige tragedier, slik alle mennesker har. Og vi har jo vist det før. Så vi skal reise oss igjen. Vi bare må det.

De skal ikke få vinne.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita