Minner fra julen igjen

Jeg husker julestrømpen min.

Jeg har den faktisk enda, minn meg på at jeg tar et bilde av den på lille julaften.
Jeg kommer nok aldri til å kvitte meg med den. Min mamma har laget den til meg, i grå lin og farget filt. Den er nydelig!
Det finnes sikkert penere strømper å få kjøpt, med perler og glitter og alskens dekor, men for meg er dette den peneste og nydeligste julestrømpe som finnes.
Grunnen til det er at den var min fra jeg var liten, og fulgte meg trofast opp gjennom tidene.

Når tiden kommer for det skal jeg lage en julestrømpe til min lille avlegger, en som skal få være med fra begynnelsen.

Julestrømpen har for meg blitt det siste jeg husket fra lille julaften. Når den hang på plass var det bare timer igjen før jul.
Advent fikk vi julelys i vinduene våre, vi fikk ikke stjerner. I stedet hadde mamma to lysslynger til oss med 20 lys. En hadde farger og en hadde stjerner. Vi byttet på hvem som fikk hva, og nesten uansett hva man fikk var det fantastisk når den første søndagen i advent kom og man hadde julelysene i vinduet.

Og tro meg, min søster og jeg holdt nøye regning på hvilket år vi hadde hatt farger og stjerner!

Men likevel vil jeg mene at når julestrømpen kom opp på lille julaften så var det julen rett rundt hjørnet, og bare blotte synet kan få meg til å gjenoppleve pirringen i magen. Gleden og forventningen. Det var juleferie, ingen skole dagen etter, og mange dager med fri og julekos.

Julaften ville jeg våkne tidlig, det gjorde jeg hvert år. Og så var det å stå opp, lense nattens frukter fra strømpen og pakke opp de gaver man fikk der. Julegodter til frokost, den eneste dag mamma ikke maste på ordentlig frokost før man spiste godterier, skjønt en liten skive snek det seg nok ned likevel.
Det var også den eneste dagen mamma ikke maste på at vi ikke burde se på TV hele dagen. Vi kunne sitte som vi ville, for TVen var full av julefilmer.

Men det hørte også med å dra til kirken og spille der mellom 3 og 5. Vi gikk altså som regel glipp av Donald og vennene hans som gjerne begynner 3. Så vi så den på opptak. Vi spilte i skolekorpset begge to, og dermed var det på med uniform og opp i kirken. Klokken 5 ringtes julen inn, og etter det var det hjem, inn i finstasen mens sølvguttene klang på TV og mormor hadde tårer i øynene over hvor vakkert det var, og så fikk vi spise julemat.

Og deretter... ja de fleste vet jo hva som kommer etter middagen på julaften. Litt rydding av bord, og fremduking av kaker og dessert, men deretter åpnet vi gaver. Og hele veien var julestrømpen trofast med meg år etter år.

Slik som mine minner fra barndommen nå følger meg kommer strømpen følge med meg fremover selv om den ikke lenger brukes. Det er ingen magi i å fylle sin egen strømpe!
Om jeg får et barn eller et barnebarn som har navn som begynner på min bokstav skal jeg nok la den gå videre i arv. Men mine minner kan ikke arves. Jeg må skape nye der!

Tjingeling!

//Rita