Bluææææærk!

Bikkja har en ekkel uvane. Skikkelig smakløs og jeg aner ikke hva som er så fantastisk med det heller.

Se for dere situasjonen.
Gubben i sofaen helt flat etter jobben. Bikkja som en snakkende hund.
Fredrik: Urk, jeg er så skikkelig skikkelig sliten.
Jewell: Ja, det er fryktelig *slikker hånda*
Fredrik: Skulle ønske jeg kunne ligge her i hele kveld.
Jewell: Gjør det da? *Slikker hånd*
Fredrik: Men jeg har plikter. Må for eksempel gå tur med deg. Og ta kattedoen.
Jewell: Jeg kan hjelpe deg!

Deretter raser Jewell lykkelig inn på badet og henter kattebæsjen som ligger i kattedoen og knasker den lykkelig og nytelsesfullt i seg.

YUCK!
Og så kommer bikkja lykkelig logrende og pesende opp i ansiktet på en >.<

Jeg sier bare... ÆSJ
Av og til forstår jeg ikke hunder.
Kanskje jeg er en katt? Innerst inne?

Men så er hun morsom da, når Fredrik gir henne en kommando, som feks hopp. Så hopper hun, og så får hun en kattemat eller en hundemat som belønning, og så kommer hun løpende til meg og logrer lykkelig og viser at hun fikk en godbit, akompagnert av Fredriks sin "jeg later som det er jewell som prater" stemme som sier "matte, ser du! Jeg fikk nam for jeg hoppte!"

Men jeg tror fortsatt jeg er litt katt.