Bæssfar døde i går morges rundt klokka 7.
Han hadde jo Kols, så hverdagen var nok ikke så lett. Når han begynte å hovne opp i armen bestemte han seg for å få legen til å se på den. Legen kommenterte at han ikke hadde stemme. Bæssfar forklarte han hadde vært forkjøla og mista stemmen, så hadde han blitt bra og stemmen var bare ikke kommet tilbake igjen. No big deal.
Legen syns ikke det var en "no big deal" og tok lungerøntgen. Noe var galt med ene lungen og de frykta lungekreft.
Så til Ahus med han og full utredning.
Det var riktig nok lungekreft, men den var ikke agressiv, så med behandling kunne han leve mange år enda, og kreften ville neppe være det som ble hans bane. Men før de kunne behandle kreften måtte de ordne det med armen. "dårlig vendrenasje" kalte de det. Blodet fikk ikke komme tilbake. Skulle dette spre seg til hjertet skulle det stoppe på sekundet, og så lenge han hadde det problemet turde de ikke behandle kreften.
Han ble sendt tilbake til Hamar og der forverret det seg med armen så de sendte han til Radiumhospitalet. Moj sa det var nok siste gang hun så han.
Det spredde seg. Hele kroppen bare ga opp. Hans sterke hjerte sist av alle.
Personlig tror jeg han ikke ville kjempe for å overleve dette siste peket skjebnen spilte han. Hvilket liv hadde han å kjempe seg tilbake til? Sitte i sofaen og gispe smertefullt etter luft? Han klarte ikke engang pusle i hagen, noe som var hans store lidenskap.
Nei, jeg tror oppriktig han har det mye bedre nå. Jeg klarer ikke engang være lei meg. Jeg er vemodig. Selvklart vil jeg jo savne han. Men jeg tror helt klart han har det bedre nå.
No comments:
Post a Comment