En tanke som slo meg her jeg satt og vekslet tre fire kommentarer med Lita, og hadde Kari på besøk.
Jeg har tydeligvis en utopi om hva vennskap er.
Vennskap er for meg å ta seg tid til de tre kommentarene. Et besøk i blandt. En telefonsamtale om så bare 3 minutter. Å peppe sine venner. Grine på skuldra deres. Bli grini på tilbake. Tørke snørr og blod og puffe vennen ut i leken igjen og passe på fra sidelinja, bokstavlig talt.
Vennskap er å være gode venner uten å jobbe rævva av seg hele tiden, men en gang i blandt går man det ekstra steget.
Vennskap er for meg noe stort og viktig i livet, noe som ikke kan settes en prislapp på, noe som gjør en spandabel når man egentlig burde spart penger i stedet.
Er det virkelig så utopisk og umulig?
Hvor lett slenger ikke folk rundt seg ord om vennskap og slikt, men de orker ikke engang ta en 25 minutters busstur for å "bevise" ordene? Jeg har oppdaget at jeg har veldig få venner her oppe.
Et par stykker hilser på når vi innviterer.
Noen drar hele 65 mil for å hilse på til og med.
Men den store majoriteten av såkalte venner har aldri tid, de har alltid noe annet fore når man innviterer, fordi mellom oss ligger den horrible ukristelig lange bussturen på hele svimlende 25 minutter fordi de ikke har bil.
Greit, jeg er hjemmekjær jeg også, og trives best i egen sofa (hvem gjør vel ikke det?), men likevel da?
Det virker som disse stakkarslige 25 minuttene med buss er verre enn å bestige mount everest?
Så mye for vennskap. Tomme ord er mer nær sannheten mener nå jeg.
Nei, ekte vennskap bryr seg ikke om 25 minutter med buss, eller 60 mil distanse.
Selv om 60 mil distanse utelukker en tekopp i uka.. :)
No comments:
Post a Comment