30 mars ble Nikita hentet. 7 uker hadde gått siden jeg fortalte han jeg fikk henne av at jeg får ikke gjort noe uten passet.
7 uker i tortur. Hver dag forberede seg på at til helgen dør min elskede hest.
Hver helg innse at det blir en uke til med lidelse.
For begge.
Torsdag 14 dager før hun ble hentet viste hun meg sin frustrasjon. Hun skvatt av et knepp og kroppen tok helt kontroll. Hun raste rundt meg, forsøkte å bukke og sparke bakut, jeg så frustrasjonen over en kropp som brant av energi hun ikke fikk ut, og smerten når hun prøvde bli kvitt den.
Det sto klart for meg at hun trives ikke med et liv i hage. Hun kan ikke leve sånn. Jeg hadde valgt rett. Hun viste meg det.
Etter den torsdagen falt en ro over meg. Jeg har i det minste valgt rett. Smerten vil være like stor visste jeg, sorgen også. Men jeg ville ikke nages av tvil. "hva om?".
Ingen hvis, kanskje, muligens lenger. Jeg visste jeg hadde valgt rett.
Og når hun endelig ble hentet... Sorgen var knusende. Jeg kjempet min livs kamp for ikke å vise henne eksakt vilken knusende smerte som trykket på meg, ville ha meg i kne. Jeg tror jeg narret henne. Hun var ikke spesiellt stresset eller redd når hun sto på transporten. Man leser om alle disse romantiske beskrivelser om hester som brått står stille på transporten og ikke følger med på dette nye som skjer, men Nikita fulgte med på saker rundt seg. Vi hadde ikke rukket få dette båndet som gjør at alt annet er likegyldig.
Men hun, hun som har gått på travet.. hun var så rutinert at hun spaserte normalt på hengern som om hun trasker inn i sin egen boks.
Men ikke denne gangen. Tre ganger stoppet hun og kikket bakover mot meg. Hun ville helt klart ikke dra fra meg, hun oppførte seg som en som ikke vil reise fra et sted man trives bra.
Så jeg har gjort noe fint for henne.
Når hun vel hadde dratt.... jeg var så tom.. så vondt.. kald..
Omtrent halvannen time etter at hun dro kjente jeg at noe forsvant. En bit av meg ble borte..
Hun løper nå i trappalanda. Nangijala om du vil.
Vi skal møtes der..
Men fram til da.. blir jeg hel igjen?
Er en person som får en arm skåret av hel? Selv om såret gror, er man hel?
En person som har mistet en nyre? Et ben?
Kan man noensinne bli hel, bare for at et sår gror? Når en bit mangler?
