När skaparkatten kallar..

Dagens blogg är på svensk för att ära en saknad vän..

Atos har levt ett långt och lyckligt liv hos sin älskade matte. Just nu är han trött. Hans tassar är slut, hans svans inte så pigg länger, han känner att det skulle nog vara lite skönt med mer vila. Mattes klädkammare är fylld med sköna bäddar, men han långt inne i sitt innersta vet Atos om en skönare bädd, den vid tassarna till den Stora SkaparKatten. Någon dag skall han åka dit, men inte än.

Men en dag hörde han det. "Atos, kära gamla vän, det är dags nu". Han spetsade öronen, lyfte huvudet, och kände hur språnget kom tillbaka i hans tassar. Hans päls blev som en kattunge igen, svansen ryckte ivrig till som när han jagade möss. Han vände sig om, kände sin mattes händer smeka pälsen, och såg i den riktning rösten kom från. Den Stora SkaparKatten kom tassande mot honom med mjuka, tysta steg, och la sin stora nos mot Atos nos. Så lade SkaparKatten sin tass mjukt på huvudet till Atos och spann inn i hans öra. "Det är dags nu, kom! Nu är det dags att få komma hem till mig igen!"

Atos vände huvudet igen, såg tårerna på sin mattes kinder och jamade litet osäkert "men min matte då? Jag vill ju inte lämna henne helt! Bara sådär!"
Den Stora SkaparKatten såg med mild blick på dom båda och jamade mjukt och lent som en moderkatt "du lämnar hon aldrig helt, min vän. Du får möjlighet att hälsa på så ofta du vill fast hon inte alltid kommer se dig. Du kommer alltid att vara i hennes hjärta, presis som Simson redan är det. En människa har ett hjättestort hjärta, det rymmer hur många tassar som helst, och hon kommer aldrig glömma dig, Atos!"

Atos la sin nos mot sin mattes kind och jamade tyst "matte, jag älskar dig, jag tar med mig dig hem till SkaparKatten när det är din tur! Jag lämnar dig aldrig!"

Sen slickade han sin tass en sista gång, vände sig om och fulgte SkaparKatten hem.
Tillbaka satt en matte i gråt, med en stor sorg och saknad, men ändå med vissheten att vi ses igen en dag.

Atos fulgte med SkaparKatten genom tid och rum, och plötsligen hörde han något.. ett jam, ett spinn.. han träffade igen alla sina gamla vänner, sin mamma och syskon, och han jamade lyckligt innan han nosade på sin nya bädd bland dom andra bäddar och sprang i väg för att leka så tiden flög som en fjärills vinge.

SkaparKatten tassade en sista gång tillbaka til en sorgsen matte och lade Sin Skyddande Tass på hennes panna och sen på hennes hjärta. "För alla dom katter du älskar. För alla dom katter du skyddar och tar hand om, för alla dessa kommer jag alltid skydda dig. Du är alltid välkommen hos mig, Helena!"

Sen tryckte SkaparKatten Sin nos mot kinden en gång och återvände hem till sina skyddslingar. "Det är fullbordat"

Atos
19941103 - 20121017

Himmelen har fått en ny engel

Sov godt, lille Tanya, nå har du ikke vondt. Hold nå en kjærlig pote over matmor og Nitrox, og vent på andre siden til de kommer for å møte deg. <3

X Japan I.V. Music Video Saw IV

De som ønsker å gjøre meg veldig glad til jul kan jo kjøpe alt de ramler over av X-japan? :)
Jeg simpelthen elsker denne låta. Tårene stiger opp i øynene hver gang jeg ser de har Hideto Matsumoto på storskjerm, og kameraet sveiper over hans favorittgitar... Et stort tap for bandet var det at han døde. Hjelper lite at de hadde gått hvert til sitt noen år før.. Bandet var like fullt knust over hans død. Og jeg, som oppdaget bandet en del år etter hans død, jeg merker hvor grepet jeg blir av sånne deler i en musikkvideo. De bærer han med seg enda i dag.. Hvil i fred, Hide, du er savnet, også av meg som aldri rakk bli ditt fan mens du levde.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Bildspel från Manifestasjonen

En fotograf løp rundt og knipset en del bilder. Dette ble en trivelig fremstilling av dem synes jeg.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Åpningstale på det politiske manifestasjonen i Ljusdal 30 juli 2011

Lydkvaliteten ble desverre noe varierende, men det er tross alt filmet med en mobil. Klikker dere på ruta med filmen så den åpner seg i ny rute så finnes teksten lagt inn der.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

En uke siden..

En ufattelig uke. En følelsesladet, sorgtung og uvirkelig uke. Dette er mitt sett å minnes ofrene.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Minnestund i Ljusdal

Vi møttes i dag på kommunehuset i Ljusdal for å minnes ofrene i Norge.
Det inleddes med litt musikk, Maria Mena sitt "Mitt lille land" og en håndfull andre.
Roland Bäcksro fra Socialdemokratene åpnet med en liten tale. Daniel sa noen ord. Vi hørte HM Kongens tale, etterfulgt av Stoltenberg sin tale, alt via youtube.

Deretter ga Daniel ordet til meg.
Jeg holdt min tale. Denne talen kom jeg på i dag at jeg burde kanskje skrive den om jeg skulle holde den, og skrev den fort på jobben. Synes selv den ble klumpete, satt med følelsen "det var jo ikke helt dette jeg ville si" men sånn ble det nå.

Og jeg ble applaudert. Faktisk! Fra alle!
Det fantes en annen politiker der også, også fra Socialdemokratene, men jeg husker ikke hva hun het i farta, og hun kom frem og sa min tale var magisk. Det var faktisk de ordene hun brukte. Och hun ba meg være åpningstaler på et politisk manifest kommende lørdag. Himmel! Jeg vet jeg pleier være dyktig med å sette ord på saker, men det var likevel ikke ventet å høste ros fra erfarne politikere.

Etter min tale hørte vi på en låt til, før vi tente lys til en lys-sang. Fotografen fra avisen knipset ivrig. Vi sto stille i en sirkel med et lys i hånden, noen av oss med to.
Vi ble intervjuet av avisen, og fotografen knipset et bilde av oss alle som holdt hender så vi kan legge det opp på VG.

Ja.. hva kan jeg si. Vi var kanskje ikke så mange, men vi som møtte opp hadde en fin stund. Litt mer enn en times tid tok det, og jeg synes det var en fin stund. "Vi er så få i dette landet, hver fallen er en bror og venn". Vi kjenner alle noen som er såret eller drept, eller vi kjenner noen som har mistet noen som står dem nær. Det er et lite land tross alt.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Det ufattelige har skjedd

Terroren har smøget seg inn i lille, uskyldige Norge. Nå skriver jeg ikke "uskyldig" og mener at mitt land aldri gjør noe feil, men "uskyldig" som i et land som aldri har opplevd terror i moderne tid.
Ikke siden tyskerne trakk seg ut av landet har vi opplevd en like altomslukende dramatikk i vår land.

I går gikk en desperado, potensiellt fler, amok med skytevåpen på en ungdomsleir for AUF på Utøya.
De har så langt funnet 84 døde. Rett før braket en enorm bombe løs utenfor regjeringskvartalet, minst 7 døde der, og talløse er skadd både på Utøya og i Oslo.

Jeg hadde vært uten internet en liten stund på grunn av tordenvær i går, og logget meg på nett til å se mange underlige facebook-meldinger om å ikke bruke mobilnettet da redningstjenesten ikke kommer frem og så videre. Med en vond følelse i magen hentet jeg frem VG, og med en stigende kulde i hele kroppen leste jeg om det ufattelige. Jeg kunne ikke tro mine øyne. Jeg forsto ikke det jeg leste. Og så slo skrekken i. Jeg har en venn og en søster som begge jobber i Oslo. Jeg har venner som bor der. Venner også, som er politisk engasjert. En frenetisk sms og internet-kamp begynte for å få tak i de som betyr noe, de som er vikige. For meg vel og merke.

Jeg har vært heldig. Ingen av mine er berørt. Alle lever, var et annet sted, eller slapp unna. Mine nevøers far var i tunellen under regjeringskvartalet når det smalt, men han slapp med skrekken.

Jeg gikk tung til sinns til seng, etter det som var en sjokkerende men nokså moderat hendelse, og sto opp til en ufattelig tragedie. Over 80 døde bare på utøya og de frykter dødstallet stiger enda mer.

Jeg kan såvidt forestille meg hvordan ofrene som slapp unna med skader eller ingenting mer enn skrekken har det. Mine tanker og mine bønner går til dem som har opplevd dette og de som sitter igjen etter å ha mistet noen. Jeg selv? Jeg føler meg kald. Lamslått.

Voldtatt.

Noe er tatt fra oss nordmenn nå. En uskyld vi har klart å ha i behold. En følelse av at denne lille fluelorten langt nord på kartet var ikke viktig for eksempelvis taliban. Vi var jo så små, har så lite å si i den store mektige verden.

Vi glemte at det er ikke bare muslimer som kan bli fanatiske. Var andre verdenskrig så lett å glemme? At noen av høyre-ekstremistene er like fanatiske som de ekstreme islamistene?
Nyheten nådde oss i går at en var arrestert for skytedåden. En nordmann. Blek som melk både i hud og hår, vaske-ekte og så videre. Og høyre-ekstrem.

Nå sitter vi her. Nakne, hudløse, klumper oss skjelvende sammen om så bare mentalt. Vi gråter, sørger og er rasende. Rasende over at noen tar seg til rette med å diktere hva vi skal og ikke skal mene, og hva konsekvensene skal være over å være uenige. Vi gråter og sørger over utallige unge og eldre liv som nå er slukket fullstendig uten å fortjene det. Vi gråter og sørger for alle de som nå sitter med smerten av å ha mistet noen i en brutal og meningsløs handling fra et eller fler individer.

Vi må huske at dette er ikke en handling av et folkeslag, en religion, et politisk parti eller tilsvarende. Dette er en eller fler individer, som har handlet helt på eget initiativ. La ikke dette spre mer rasisme og hat enn det allerede finnes i verden. Klandre ikke hudfarger eller politiske meninger for dette. Klandre individet som gjorde det i stedet.

Vi nordmenn er sterke. Her og nå føler vi at vi er knekket. Men vi ble knekket en gang før, og vi reiste oss da også. Under den andre verdenskrigen var vi okkupert av en fremmed makt, og vi kjempet inbitt og sta som bare nordmenn kan for å komme oss ut av dette. Og vi reste oss, fra ruin til å være et rikt land med stort mangfold.

Vi har tross alt ikke mistet akkurat dette. Vi har evnen til å reise oss fra ufattelige tragedier, slik alle mennesker har. Og vi har jo vist det før. Så vi skal reise oss igjen. Vi bare må det.

De skal ikke få vinne.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Aprilsnarr noen?

Har dere blitt narret, noen av dere?

Det har ikke jeg. Heldigvis. Jeg informerte de fleste om at jeg ikke var i "narr-bart" humør.

I går var årsdagen for at jeg mistet min høyt elskede, dypt savnede fjording Gejsa, og jeg hadde i den anledningen tatt fri. Heldigvis får jeg vel si, for jeg åpnet dagen med å grine som pokker foran PCen min mens jeg skrev på hestebloggen et minne om henne. Jeg savner henne fryktelig enda, selv om jeg har Kex. Han er en flott hest, men jeg savner like fullt Gejsa.

Men alle dager har en ende, også de vonde, og når jeg gikk og la meg sent i natt (eller skal vi si tidlig i morges?) hadde jeg overlevd også denne dagen.
Vi tok en tur til hudiksvall på formiddagen, og lot nerdene i oss få fritt spillerom. Resultatet er en ny lader til laptoppen min, en ny skjerm til Fredrik (så jeg fikk arve hans 22" skjerm) og en ny laptop til meg.

Min nye nerdekjærlighet heter Asus K72F. Jeg er svært forelsket i en helt annen modell fra Asus, med Led skjerm og alt sammen, men de hadde denne her godbiten hjemme på Comfuture i Hudiksvall, så da dro jeg hjem med den. med 17,3" er det en saftig oppgradering fra min forrige som har 14,1" skjerm, og varmeutviklingen er ved normal bruk nær ikke-eksisterende.

Har kost meg med å sette denne opp nå i går, samtidig som jeg også har lest Jean M Auels nye bok "Grottenes land". Faktisk, jeg begynte å lese den utpå ettermiddagen i går og fullførte den straks innen fem i morges.. Ja, jeg vet, man skal sove på natten, men jeg har ventet siden 2002 på denne boke, så dere kan ikke klandre meg! Jeg slukte den i et jafs.

Nå er tanken å flytte over alt fra min gamle laptop, og deretter skal jeg reinstallere den og Towa skal deretter få låne den. Nå i Mai skal hun opereres og får neppe røre særlig mye på seg i etterkant, og dermed blir hun nok bundet til sofaen til en stor del. Greit for henne da å kunne bruke en bærbar PC så hun faktisk kan få kontakt med omverden tross alt.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Kalender 8 desember - Ett øyeblikk

Jeg skal slik jeg tolker det gjengi et øyeblikk som betyr noe for meg.

Jeg har ikke mange øyeblikk som er brent fast på netthinnen, men noen er det jo. Synet av min mann fremme i kirken på vei dit. Synes av min yngste søster første gang vi fikk treffe henne. Første julen med Gejsa. Gleden og lykken da jeg fikk min Gejsa og hun var min.  Men ett øyeblikk er nær i tid, og smerter enormt enda.

Øyeblikket jeg måtte si farvel til min Gejsa.

Det øyeblikket føltes som et langt og vondt år, et mareritt av et år, og det føles slik enda.
Smerten gnaget hull i meg, jeg følte meg som i fritt fall.
Jeg følte det som om jeg aldri skulle komme meg gjennom det.
Og hennes kloke trygge blikk som møtte mitt rett før hun skulle sovne. Hvordan hun tålmodig og like glad som alltid møtte mitt blikk, puffet vennlig til meg med nesen som om hun sa "ikke gråt, det blir nok bra" slik hun alltid gjorde når jeg gråt hos henne. Hvordan det rev i meg å være den som skulle slukke hennes blikk med min beslutning, selv om det var det eneste rette jeg kunne gjøre for henne.

Jeg mistet en bit av min sjel det øyeblikket. Det ble med henne dit hun dro uten meg.
Jeg kan bare håpe jeg får den biten tilbake en dag når vi møtes i livet etter dette hun og jeg.
Jeg forsøker å minnes henne som den glade fjordingen hun var, full av liv og glede, og alle de lykkelige stundene vi hadde når min latter runget gjennom skogene i dellenbygden.


♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Besøk på morgenkvisten

I dag fikk vi besøk på trappen av en frier til Jewell!
En brun og hvit hund kom plutselig ruslende fredsommelig, svært intressert i vår dør. Jeg visste ikke han hadde kommet før Fredrik åpnet døren litt på gløtt og fortalte vi hadde fått besøk.

Så morgenens vanlige rutiner ble brått avbrutt så jeg glemte både kort og papirer jeg skulle hatt med på jobb, og ble erstattet med å ta frem et bånd passende en normalstor hund, og kjøre rundt for å se etter en leitende hundeeier med et hundebånd.
Ingen fant vi.

Hunden derimot synes det var helt okei å kjøre bil og la seg fornøyd tilrette i baksetet uten noen dikkedarer.

Når vi til slutt bestemte oss for å kjøre til bjørkgatan for å se om hunden ville noe bestemt sted fant vi at noen hadde skrevet et mobilnummer på halsbåndet med penn. Så da ringte jeg det nummeret og spurte en noe forfjamset hundeeier om han savnet en hund. "det håper jeg da ikke?!" sa han noe forvirret, og jeg fortalte jeg hadde en søt brun og hvit hund i baksetet med hans nummer på halsbåndet.
Jeg skal love han var svært glad når jeg tilbød meg å kjøre hunden hjem til Fredriksfors der den egentlig bor.

Så dermed begynte dagen med en trivelig god gjerning.


Det har vært noen tunge dager siden tirsdag. Jeg sto lenge og gråt på min egen høyst levende Kex, jeg sørget over Gejsa som tross alt ikke er så fryktelig lenge siden, jeg sørget for Maja og hennes sorg, og jeg sørget over Tiffy. Verden er så brutal, alt kan skje så fryktelig fort. Jeg forstår hennes sjokk, jeg opplevde noe av det samme med min egen elskede Gejsa selv om Maja ikke hadde noen forvarsler i det hele tatt.

Men det som har skjedd har skjedd, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å gråte og sørge. Og jeg sørger. Jeg sørger virkelig over denne søte hesten, jeg kjente henne godt for hun sto med min hest til i fjor sommer. Jeg kan vel tenke meg at Maja ikke ønsker denne julen velkommen...

Og på tale om julen. Jeg har pakket inn en hel del julegaver, og enda fler skal det bli til helgen. Liv Heidi kommer tilbake hit på søndag og da tar vi siste inspurten med julegodter, og vi fordeler i kremmerhus, krukker og glass.

Deretter er det bare å pakke inn dem!

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

RIP lille Tiffy

Hvil i fred du vakre lille jente.
Livet er urettferdig, en bilulykke berøvet en venn av meg hennes hjerte og livskamerat, alle mine tårer gråter jeg for henne...

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪


//Rita

RIP Bæssfar

Bæssfar døde i går morges rundt klokka 7.
Han hadde jo Kols, så hverdagen var nok ikke så lett. Når han begynte å hovne opp i armen bestemte han seg for å få legen til å se på den. Legen kommenterte at han ikke hadde stemme. Bæssfar forklarte han hadde vært forkjøla og mista stemmen, så hadde han blitt bra og stemmen var bare ikke kommet tilbake igjen. No big deal.

Legen syns ikke det var en "no big deal" og tok lungerøntgen. Noe var galt med ene lungen og de frykta lungekreft.
Så til Ahus med han og full utredning.

Det var riktig nok lungekreft, men den var ikke agressiv, så med behandling kunne han leve mange år enda, og kreften ville neppe være det som ble hans bane. Men før de kunne behandle kreften måtte de ordne det med armen. "dårlig vendrenasje" kalte de det. Blodet fikk ikke komme tilbake. Skulle dette spre seg til hjertet skulle det stoppe på sekundet, og så lenge han hadde det problemet turde de ikke behandle kreften.

Han ble sendt tilbake til Hamar og der forverret det seg med armen så de sendte han til Radiumhospitalet. Moj sa det var nok siste gang hun så han.

Det spredde seg. Hele kroppen bare ga opp. Hans sterke hjerte sist av alle.

Personlig tror jeg han ikke ville kjempe for å overleve dette siste peket skjebnen spilte han. Hvilket liv hadde han å kjempe seg tilbake til? Sitte i sofaen og gispe smertefullt etter luft? Han klarte ikke engang pusle i hagen, noe som var hans store lidenskap.

Nei, jeg tror oppriktig han har det mye bedre nå. Jeg klarer ikke engang være lei meg. Jeg er vemodig. Selvklart vil jeg jo savne han. Men jeg tror helt klart han har det bedre nå.

Trist uke er bak meg.

Natt til den 27ende August døde tante Eldbjørg.
Natt til vår bryllupsdag. Det ble en tung dag. Det var en dag vi skulle feire, 2 år lykkelig gift, men den gang ei.

Heldigvis hadde vi vært på GK og spist en bedre middag den søndagen, det hadde blitt så underlig å feire med viten om at tante ikke levde lenger.

Det gikk fort. Hun var vistnok ganske fin lørdagen, søndag klaget hun litt til svigermor og svigerinna som var på besøk, og kastet opp senere på kvelden. I løpet av natten døde hun da.

Gubben hadde fått forskudd på arv uken før. Første vi gjorde var å fleske til med mange penger og en enorm blomsteroppsats. Tante var helt overveldet, så glad at hun nesten gråt når gubben snakket med henne på telefon dagen etter.

Vi rakk vise vår takknemlighet. Takk og lov for det.

Jeg tror faktisk hun visste, når jeg tenker tilbake. Hun visste at "nå snart" og gjorde opp sitt jordiske gods, og så det vel i havn før hun takket for seg og reiste hjem til sin elskede mann, sin elskede søster og sin elskede Gud. Hun har vel ikke vært spesiellt lykkelig siden Randi døde for 4-5 år siden. Det siste halve året hadde hun det bedre enn på lenge, hun hadde flyttet til seniorbolig der hun fikk tilsyn hele dagen, men fortsatt ikke bodde på sykehjem eller gamlehjem på noe vis. (det lå i samme bygget riktignok men det HET ikke sykehjem eller gamlehjem, det var vel det som var viktig). Hun kunne snakke med folk om hun ville, det fantes heis så hun kunne gå ut om hun orker, og ville hun være alene, ja da var det bare å gå inn på rommet sitt og lukke døren. Må jo ha vært helt herlig for henne etter så mange år lenket til leiligheten sin?

Jeg skulle egentlig ønske hun hadde fått nyte denne luksusen noen år til, men samtidig lengtet hun vel til å treffe sine kjære igjen.

Begravelsen var fin den, folk gråt slik man gjør i begravelser og jeg hadde et stort vemod i hele meg. Men det er en stor trøst for meg at Tante nok er lykkeligst der hun er nå fremfor i det nedslitte gamle skallet som hennes kropp hadde blitt. Jeg tror hun rett og slett var "mettet av dage" som de så fint sa før i tiden.

Siden vi reiste over torsdag for en uke siden, og begravelsen var mandag denne uken så hadde vi en del dager til overs. Gubben var moralsk støtte for sin familie, og jeg besøkte mamma og mine søstre. Fikk jobbet meg litt som designer og data-ekspert, og gjorde et par mennesker meget lykkelige med å lage brosjyrer med å ta i bruk datamaskin, printer, et standard tekstbehandlingsprogram og litt fantasi.

Jeg var også på jobbintervju fredagen som var. Rekrutteringsfirma, så jeg må nok gjennom en runde til sammen med oppdragsgiveren også før jeg kan regne med noe svar. De ville i alle fall vite når vi kom over neste gang og ga meg beskjed om å høre av meg når jeg visste mer bestemte datoer. Vi venter på at et firma skal gi beskjed til min mann om hvilken dato DE vil han skal komme på 2 linje intervju hos dem, og dette fortalte jeg jo til rekrutteringsfirmaet når jeg var der, at jeg regner med at vi er på plass i oslo innen 14 dager anslagsvis.

Nå får vi se. Drømmescenarioet er jo at gubben får jobbtilbud fra dem, bra lønn og at jeg også får et jobbtilbud om ikke annet så vikariat på et halvårstid. Får vi dette og en bra start-dato kommer vi nok til å flytte over før 1 desember.
Hvilket igjen betyr at vi må sette til side en del penger fremover så vi kan tære på dette mellom lønninger, og finansiere flytt, husleie og depositum, samt bankre opp mat i skap igjen.

Jeg har lyst til å ha desember på meg til å organisere jul og slikt faktisk, så derfor håper jeg å flytte i løpet av november senest. Det er IKKE gøy å bo i pappesker i jula!

Skjønt, bor vi i oslo og omegn så er jo familien bare noen små kvarters kjøring unna. :)

Nå har jeg en drøm om å kjøpe egen bolig "snart". Gubbens forskudd på arv har vi brukt store deler av til å betale ned gjeld her og der, og vi har ristet hånd på, han og jeg, at vi leier et års tid til mens vi pøser inn penger på hans kapitalkonto igjen for å fylle opp av det vi har brukt. Unntak blir ting han har kjøpt utelukkende til seg selv, sånn som PCen han skal hente snart, men alt som er brukt på å feie bort gjeld, billån, kredittkort og sånt skal vi betale inn igjen på kontoen hans. Når det er gjort så er jo alle saker og ting følelsesmessig våre også, ikke følelsesmessig HANS.

Men når vi kjøper.. åå så bra det skal bli, helt vårt eget, vi gjør HELT som vi vil, vil vi ha svarte tapeter med gule og sjokkrosa sirkler på så kan vi tapetsere med det (neida slapp av det kommer vi aldri til å tapetsere med!) og vil vi ha det helhvitt overalt så ble det sånn også! Jeg håper å få plass til en spisestue med plass til 6-8 personer rundt, så det går an å innvitere til julemiddag uten at bordet synker sammen på midten og alle sitter med albuer i magen.
*dagdrømme*

Vil jeg bli hel igjen?

30 mars ble Nikita hentet. 7 uker hadde gått siden jeg fortalte han jeg fikk henne av at jeg får ikke gjort noe uten passet.

7 uker i tortur. Hver dag forberede seg på at til helgen dør min elskede hest.
Hver helg innse at det blir en uke til med lidelse.
For begge.

Torsdag 14 dager før hun ble hentet viste hun meg sin frustrasjon. Hun skvatt av et knepp og kroppen tok helt kontroll. Hun raste rundt meg, forsøkte å bukke og sparke bakut, jeg så frustrasjonen over en kropp som brant av energi hun ikke fikk ut, og smerten når hun prøvde bli kvitt den.
Det sto klart for meg at hun trives ikke med et liv i hage. Hun kan ikke leve sånn. Jeg hadde valgt rett. Hun viste meg det.

Etter den torsdagen falt en ro over meg. Jeg har i det minste valgt rett. Smerten vil være like stor visste jeg, sorgen også. Men jeg ville ikke nages av tvil. "hva om?".

Ingen hvis, kanskje, muligens lenger. Jeg visste jeg hadde valgt rett.

Og når hun endelig ble hentet... Sorgen var knusende. Jeg kjempet min livs kamp for ikke å vise henne eksakt vilken knusende smerte som trykket på meg, ville ha meg i kne. Jeg tror jeg narret henne. Hun var ikke spesiellt stresset eller redd når hun sto på transporten. Man leser om alle disse romantiske beskrivelser om hester som brått står stille på transporten og ikke følger med på dette nye som skjer, men Nikita fulgte med på saker rundt seg. Vi hadde ikke rukket få dette båndet som gjør at alt annet er likegyldig.

Men hun, hun som har gått på travet.. hun var så rutinert at hun spaserte normalt på hengern som om hun trasker inn i sin egen boks.
Men ikke denne gangen. Tre ganger stoppet hun og kikket bakover mot meg. Hun ville helt klart ikke dra fra meg, hun oppførte seg som en som ikke vil reise fra et sted man trives bra.
Så jeg har gjort noe fint for henne.

Når hun vel hadde dratt.... jeg var så tom.. så vondt.. kald..

Omtrent halvannen time etter at hun dro kjente jeg at noe forsvant. En bit av meg ble borte..

Hun løper nå i trappalanda. Nangijala om du vil.
Vi skal møtes der..

Men fram til da.. blir jeg hel igjen?
Er en person som får en arm skåret av hel? Selv om såret gror, er man hel?
En person som har mistet en nyre? Et ben?

Kan man noensinne bli hel, bare for at et sår gror? Når en bit mangler?

Jeg vil bare bort..

Jeg orker ikke

Vekk

Ignorere verden...

Det å fikse ting er nesten uoverkommelig...

Spesielt når det man må fikse er en kjær hest sin bortgang..

Ingenting annet får plass... Det går under, drukner...

Et liv uten Nikita?

Kan det være jeg står uten hest snart? "snart?"

I går hentet jeg ut en EquaTerapeut (heretter kalt ET) til Nikita. Grunnen er at hun halter i travet når jeg longerer på volte, fortsatt. Så jeg tenkte, jeg henter ut en og finner ut hva som er galt, og jeg gjør det FØR jeg og Johanna evt trapper opp treninga. Før vi begynner å vurdere hopping.

Og var det bra jeg gjorde det? Nikita har vondt i bakbeina sa ET. Og på grunn av at hun har hatt vondt en stund, så har hun fått låsninger og ryggproblem. Hun er "stum" i bakbeina sa ET.
Hva betyr det, tenkte jeg med is i magen. Bakken ble borte. Så kom den tilbake. "Hun kan bli bra" sa ET. Jaha tenkte jeg. Men til hvilken pris? Uansett, ET snakket om masse medisinske begreper. Latinske navn på kroppsdeler. Det eneste jeg forsto var "innsprutningar i koterna".
Kodeleddsbetennelse. Det tenkte jeg da. Kan det fikses da? Kanskje. Men Veterinær må ut sa ET. Dette kunne hun ikke fikse. Hvis vi fikk bakbeina bra så kunne hun fikse ryggen. Og hesten må slankes.. Greit, vi har alt slanka Nikita, men nå strammer vi inn enda mer: ikkeno kraftfor (hun skal bare stå en stund anyway) og ned til 8 kilo høy. Ikkeno brød heller. Hun kan få frukt og grønt som vanlig.

Jeg ringte veterinæren utpå ettermiddagen. Snakket med henne om hva ET sa. Hun skal komme på mandag nå, og vi skal ta bøyeprøve av hesten. Finne ut hvor mange grader halt hun er, og hvor problemet sitter. Dersom det er nede i koden så kan veterinæren behandle selv på plass. Hun kan foreta innsprøyting. Om det er hasen eller oppover så MÅ vi inn på klinikk for insprøytinger.

Både stalleier og veterinær har advart meg. Tross optimismen til ET, så kan det være Nikita har gått med dette her for lenge, for mange år før jeg fikk henne. Ingen klandrer meg for at jeg ikke så når jeg fikk henne at hun ikke rører bakkroppen som normalt. Jeg er førstegangseier, og Rosmarie har ikke sett det klart. Hun går jo bra når hun skritter. Tramper over som hun skal. Det er når hun løper man ser det klart. Jeg har sett urenhet i travet hele tiden, når hun longeres. Sakte men sikkert har jeg utelatt sal og feil benstilling. Nå sto jeg igjen med at noe må være galt eller hun er bare stiv, og en ET kan fortelle meg hva det er. NÅ er jeg glad jeg ikke har pressa på mer for å komme i gang med ridning. NÅ er jeg glad jeg, med min tunge kropp, ikke har ridd mer. Så vondt hun må ha hatt. Og likevel har hun jobbet for meg! Min elskede hest..

Bøyeprøven på mandag avgjør mye. For det første hvor problemet sitter. For det andre hvor ille det er. Jeg må snakke med veterinæren, Anna, om hvorvidt det er noe vits å prøve å behandle. Det går å behandle 3 ganger med kortison. Så er det stopp. Spørsmålet er: Skal jeg ta henne gjennom kortison tre ganger på kodene? Kanskje. Må høre med veterinæren.
Men om det er over der Anna kan behandle selv, og det er spørsmål om Klinikk da?
Skal jeg drasse henne med 3 ganger til en klinikk? Behandle henne 3 ganger for nesten 10 000 kroner hver gang, for noe som kanskje ikke gjør henne frisk engang? Er hun verd det?

Dersom jeg hadde hatt de pengene på konto og ingenting annet å bruke dem på: Selvklart.

Men det har jeg ikke..
Og er hun verd en nedbetalingsordning i 6 år når hun kanskje ikke blir frisk, og hvis hun blir frisk kanskje likevel dør om to år? Hun er en 18 år gammel varmblodstraver...

Med sorg i hjertet.. med all min kjærlighet for denne hesten og med alt hun har gitt meg.. desverre ikke.. jeg kan ikke bruke penger jeg ikke har på noe som kanskje er bortkastet.
Hvor høyt jeg enn elsker henne.. jeg kan ikke gjøre det..
Min mann sier likedan. Selvklart er hun psykisk verd det. Vi skulle gjerne gjort det. Men da kan vi glemme valp, og det vil kanskje ikke hjelpe.

Og fordi jeg elsker henne så høyt kan jeg ikke tillate meg egoisme. Hun må få slippe om det er for vondt. Det er hestens natur å skjule skade. Skade = ulvemiddag. Man skjuler det så lenge man kan. Hvor vondt har hun ikke innerst inne? Jeg blir på gråten ved tanken. Min lille Nikita..

Mandag er skjebnedagen. Vi skal ta bøyeprøven. Så skal jeg snakke med veterinæren. Kan hun behandle selv? Hvis nei, kommer hun til å bli bra av EN klinikktur? Om jeg lar være å behandle, kan hun fortsette det livet hun har nå? Lider hun allerede for mye? Eller kan hun bli pensjonist-hest som rusler i leietau i skogen med meg? Kan vi ri skritteturer?

Jeg må vente på mandag. Ulidelig venting. Smertefullt, tanker raser rundt i hodet mitt. Jeg visste dette kom til å skje før eller senere, jeg var bare ikke forberedt på at det skulle skje allerede. Må jeg bare være sterk nok til å ta det beste valget.. for henne, ikke for meg.

Jeg ber til alle mine guder. La det være langt ned så veterinæren kan ta seg av det selv. La det være mulig å kurere så jeg får flere år med min søte Nikita. La det være mulig å få beholde henne litt til......