Godt nyttår!

Og vel overstått som de sier!

Vi har nå lagt 2012 bak oss, et år med høydepunkter og nedturer. Høydepunktene for egen del var vel stallflytten til hesten. Ingen store topper siden året var rimelig elendig værmessig og helsemessig. Og økonomisk.

Så nå velger jeg å legge 2012 bak meg og blikker fremover til 2013 med håp at dette blir året når det vender oppover.

Nyår pleier være tiden for nystart på det aller meste, inkludert nyttårsforsett. Dette er noe jeg sjeldent egner noe tid til siden dette oftest er noe man går inn for de første ukene, kanskje til og med månedene, og så skeier det gjerne ut. Så jeg ignorerer slikt og fokuserer på et jevnt forsøk på forbedring der jeg synes det behøves. Dog har jeg bestemt meg for at nye året skal jeg være snill med magen min og spise riktig.

Det er også veldig populært med å ha nyttårsforsett om å ikke bruke penger. Full kjøpestopp for en begrenset tidsperiode eller for hele året. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre fordi det betyr at jeg ikke kan kjøpe garn eller annet til julegaver for eksempel. Så jeg innfører aldri kjøpestopp på noe plan. Men derimot kan jeg innføre gjenbruk så langt det er mulig. En ødelagt olabukse kan brukes til andre ting, klær kan repareres eller bli noe annet, og om jeg må ha nye klær kan jeg satse på 2nd hand butikker i stedet for nye klær. Jeg kan satse på loppemarked for å få tak i sånt jeg anser jeg behøver, eller titte på blocket eller facebook etter sider som formidler bruktsalg.

En sak jeg har bestemt meg for å gjøre er å lage en Smil-stafett! Stafettpinnen overleveres, klar, ferdig.. smil! Gi et smil til en fremmed, på butikken, på vei på bussen, toget eller inn på jobben. Smil og nikk når du får øyekontakt, kanskje akkurat ditt smil gjør at dagen føles lysere og lettere for en annen? Og denne kanskje tar stafettpinnen og fortsetter med kampanjen "smil til en fremmed"? Så nå tar jeg stafettpinnen og løper avgårde for å smile til alt og alle jeg ser. Så får dere unnskylde at min løping er noe vraltende og dissende, og late som at jeg ser ut som en OL-atlet.

Når stillheten er så stor at man sitter fast..

Jeg var nettopp ute og skuffet snø. Eller det var vel mer slik at jeg trasket frem og tilbake og tilfeldigvis knuffet på snøskuffa. Snøen som kom i dag, kanskje 3 cm dyp, var mer eller mindre et tykt lag med fluff. Det veide omtrent ingenting.

Stillheten var så stor, så dyp, at bare det å tenke på snøfresern kjentes litt som helligbrøde, så den lot jeg stå.
I stedet spaserte jeg altså frem og tilbake med skuffa full av snø som omtrent ikke veide noe.

Jeg er så glad i nabolaget mitt! Det er så stille og rolig her, slik at jeg så godt som aldri angrer på at vi flyttet hit. Jovisst er det langt til familien og venner, og når det ikke riktig ble som det var tenkt med at mamma skulle bo her kjennes det enda bittelitt lenger.. men jeg elsker nabolaget mitt.

Mine naboer er trivelige, ikke plagsomme, det er ingen som fester overdrevent mye her, og det er sjeldent det forsvinner noe fra carportene. Jeg har rideskole som en av mine nærmeste naboer selv om Kex ikke er stallet opp der lenger, og det er skikkelig landsbygda. Likevel er det ikke mer enn 30 minutter å kjøre på vinterføre til jeg er i en nogenlunde akseptabel størrelse by der jeg kan handle. Boligen vi eier er stor nok for vårt behov, selv om jeg gladelig innrømmer jeg er litt luksusråtte og vil ha dobbelt så stort kjøkken, en spisestue, større vanlig stue og minst to soverom til slik at vi kan ha et PC rom. Og det hadde vært greit med et par boder til. Men alt dette her, det er luksusbehov. Jeg kan faktisk klare meg fint med det jeg har. Om jeg skjerper meg og begynner å kaste ting, kvitte meg med saker jeg ikke bruker sjøl og ikke hamstrer.

Vi har det fint i Delsbo. Det er avskilt fra bråk og problemer her, og selv om ensomheten banker på titt som tett fordi 'ingen' orker ta veiene forbi hit av tusen grunner (og en del av dem svært gyldige for enkelte) så har jeg mine venner som jeg vet jeg kan stole på, som er der for meg om så bare på distanse, som chatter med meg, lytter til meg og holder ut alle mine nykker fordi de vet at det alltid kommer bedre tider.

Verden er ikke så stor som den engang var. På noen timer kan vi befinne oss på andre siden av planeten og nyte sommer mens det er vinter her. Verden har blitt knøtteliten!

Men når stillheten ligger som et teppe like mykt som snøen, over hele bygda og mitt hjem, da føles vår verden stor som et univers, og vi er små små snøfnugg i et kosmos uten ende.

God vinter :)

Gratulasjoner!

En stor gratulasjon til min søster som fyller år i dag! :)

Passer også på å legge inn en gratulasjon til min mor også, i etterskudd dog siden hun fylte den 18 oktober!

Bloggen er over 7 år

Jeg oppdaget til min forbløffelse at bloggens 7årsdag er passert i stillhet. Og for morro skyld leste jeg presentasjonen min fra den gangen i 2005.

Mye forandrer seg med årene, så også jeg. Jeg gikk fra å blogge på engelsk til norsk, og har blitt mindre hard og kynisk. I alle fall på overflaten kanskje? Jeg formulerer meg i alle fall ikke like krasst på bloggen. Så får dere vel ta det for det som det er: Jeg blogger slik jeg vil og gidder når jeg vil og gidder, og i blandt kanskje tonen kan bli litt røffere og andre (de fleste faktisk) ganger snillere og mykere og mer livsglad.

Kynismen jeg bar preg av den gangen bloggen startet er nok tilstede hos meg enda, fra tid til annen. Jeg har ikke så veldig mye større respekt for mennesket som art bare rett opp og ned. Jeg respekterer fortsatt at alle mennesker har rett til liv og frihet, og rett til sine egne synspunkter og så videre og så videre, men jeg tar meg friheten å ikke nødvendigvis være enig i alle disse synspunkter, og å la være å respektere folk mer enn det overnevnte til de har gjort seg fortjent til det.

På sett og vis skulle jeg ønske at ordet "respekt" kunne komme i to deler, to ord. Et ord for den grunnleggende respekten for å eksistere og tenke og mene og sånn, og den ekstra respekten man gir noen som har fortjent den. Kanskje noe for norsk språkråd å bryne nesene sine på i stedet for å ødelegge engelske ord for å skape nye norske når det allerede finnes ord? Jeg sier bare Bejken. *grøss* . Se der ja, der tittet litt kynisme frem ja? Bare litt.

Det har vært 7 år med opp og nedturer, og perioder med lite og mye blogging. Og det kommer nok til å fortsette slik fremover også. Jeg har jo noen lesere nå, selv om det ikke er tusenvis slik de store bloggerne har, men bare de få jeg har sporer meg til å ytre mine ord litt oftere.
Dere skal se det ikke er for sent for meg å bli forfatter enda? :)

Alle helgers forvirring!

Alle har vi hørt om Alle Helgers natt, alle sjelers dag, haloween og hallow eves night. Hva er dette?

Den første opprinnelige forskjellen er vel egentlig alle sjelers dag og natt, og alle helgens dag og natt.

Kirkehistorien har Alle helgners natt, natten mellom 31 oktober og 1 november. Alle helgners dag kommer da 1 november, hvorpå du har alle sjelers natt natten mellom 1 og 2 november og alle sjelers dag da den 2 november.

Alle helgners natt er natten for å minnes alle martyrer og helgner. Denne natten var i katolsk tid fylt med messer og bønn for deres sjeler og å be om tjenester og hjelp, noe det er også i dag.
Påfølgende dag fortsetter i samme stil, og kvelden innledes for å tenne lys for alle døde som ikke er blitt erkjent martyter eller kanonisert på noe vis. Man ba denne natten for alle de som døde uten å få den siste salve eller tilgivelsen og da havnet i skjærsilden. Det ble sagt at denne natt og påfølgende dag skulle man ikke smelle dører av risk for å klemme en sjel i døren, og man skulle ikke spinne garn av samme anledning. Noen steder gikk de så langt som til å unngå å arbeide av redsel for å risikere en omvandrende sjel!

På folkemunne ble det også sagt at denne naten og dagen ville de som hadde havnet i skjærsilden oppsøke alle de hadde en uoppgjort sak med for å hevne seg.. eller gjøre opp. I kirken unngikk man å ha midnattsmesse slik at de døde skulle få den timen til å ha sin egen messe og forsøke å komme seg fra skjærsilden og inn perleporten.

I Norden har vi ikke noen særlig tradisjon på å feire disse dagene slik man gjorde i gamle dager, og svært mange av tradisjonene forbundet med disse to dager har gått tapt, vel og merke de som ikke hadde med den katolske kirken å gjøre. Som alltid når man hadde med døde som bokstavlig talt trasket rundt i åpenheten valgte man disse dagene å korse alt: Kors i brød, pinner i kors i peisene, sette kors med kull over alle dører også videre og så videre. Siden det var de dødes sjeler man ventet å møte på og ikke de underjordiske var man dog ikke opptatt av å sette stål over dør eller strø salt i alle kroker.

Men man var også opptatt av å hjelpe de døde. Midnattsmessen for eksempel, og at man lot en bibel ligge fremme om man hadde en slik, stilte fram mat og drikke til de døde mange steder.

I england hadde man All Hallow's Eve, også kjent som All Saint's day, All Hallows eller Hallowsmas og det er fra engelskmenn som emigrerte til USA at vi har Halloween. Denne ble tradisjonellt feiret 1 november, men feires nå et sted mellom 31 oktober og 1 november, helst nære en helg så man kan feire ordentlig.

Samhain var noe Kelterne feiret, feiringen av avsluttet innhøsting av alt natur og gård kunne bidra med samt feiring av at vinterhalvåret ble innledet 31 oktober. Alle ble oppfordret til å slukke ilden i ildsteder og alle lamper denne natten av druidene, dette kunne lokke til seg mørke krefter som lurte rundt i skyggene. Var man tvungen å gå noe sted eller skulle forflytte seg mellom gårder bar med seg lykter utskpret av store neper eller kålrot som ble skåret ut til et skremmende ansikte for å holde onde ånder borte, forløperen til den amerikanske Jack-O lanternene! Lykten ble sagt å skulle avspeile smeden Jack som hadde greit å lure djevelen og ble nektet å komme inn i helvete like mye som i himmel. Det ble sagt han virret rundt på veiene og forsøkte å finne tilbake hjem mens han helte glødende kull ned i nepene han hadde spist til de ble hule.

Rundt år 400 begynte tradisjonene å endre seg i takt med katolismen som spredde seg, alle helgers dag ble flyttet fra slutten i mai til slutten på oktober for å lure med de hedenske kelterne på å feire dette sammenfallende med Samhain. Antagelig for å lure flere andre med på det også.

Haloween feires da i USA, og skikken kom blandt annet med innvandrere irer og engelskmenn, men også katolismen har jo hatt for vane å feire sine døde og huske dem, og som vi alt leste over ble jo den katolske sjelefeiringen flyttet til senhøsten på 400tallet og dermed kom jo denne form av feiring med italiernere, spanjoler og alle mulige andre som kom fra katolske land. I begynnelsen var nok feiringen veldig tro den katolske læren og samhain men over tid forandret feiringen seg til resultatet av et sammensurium av kulturer.

Å kle seg ut og gå fra dør til dør og tigge godbiter stammer for eksempel fra Skotland, men er like mye med inflytelse fra Guy Fawkes Night som feires den 5 november med maskerade, brenne dokker på gata, ha store bål rundtom og det er her "digg eller deng" kommer fra dessuten. Guy Fawkes Night var den natten barna ble tillatt å tulle med de voksne for å få sin vilje frem og kunne blåse i alle konvensjonelle regler som gjaldt alle andre dager.

Helt i begynnelsen var all halloween-feiring private familier som dro i gang noe helt til Lions tok over på 1920tallet og dro alt ut på gatene. En stund resulterte dette i barn som dro "digg eller deng" litt for langt til uskrevne regler som å ha lyset tent om man ønsket maskeradetroppene velkommen eller ha lyset slukket om de ikke var velkommen, og en voksen mamma eller pappa som slo følge med både for å beskytte barna men også for å beskytte alle husene mot litt for drøye pek.

Først ved 1950 tallet hører vi om Haloween i denne formen i skandinavia, men rundt 1990 tallet er det handelsstanden griper tak i dette og drar det i gang til det vi kjenner i dag. Vi får vel se om skikken har kommet for å bli!

Gamle minner om fortidens helter

Innimellom banker fortiden på døra og vil inn. Det er gjerne både opprivende og smertefullt, og sjeldent jeg ønsker det velkomment. Det pleier som regel bare lede til at jeg tilbringer natt etter natt med rastløs vandring og grubblerier jeg ikke vil ha.

I dag er unntaket. Fortiden banket på, og jeg åpnet døren med glede og takknemlighet.

Jeg glemmer så lett at det ikke bare finnes smerte og vonde minner i fortiden, også gode minner finnes der. Det er bare litt vanskelig å se rosene blandt alle tistler. Men de finnes der.
De utallige timer i bøkenes magiske verden, der jeg spant meg fantasivenner som likte meg for den jeg var, de utallige timer jeg befant meg i en verden der noen gikk ved min side.
Og de glimtene jeg hadde for en stakket stund av noen som synes jeg var verd å forsvare.

Det var dette jeg husket på i dag. Og for det er jeg takknemlig. Jeg har aldri glemt deg skjønner du, jeg har alltid brakt med meg minnene om at du gjorde noe for meg. Gjennom årene som kom klamret jeg meg til minnene når alt var som verst, de stundene jeg ikke rømte inn i en fantasiverden. Sier jeg for mye nå? Jeg kanskje gjør det. Men det gjør meg ingenting å utlevere meg litt innimellom. Noen ganger er det behagelig å være sjelelig avkledd og naken. I blandt er tårene på kinnet gode tårer verd å felle.

Så får det vel være slik at skjebnen ville det skulle være for en kort stund, og at vi ramlet over hverandre på interwebben over 25 år senere. Bedre sent enn aldri?

Men uansett om det er kjærkomment besøk av fortiden eller ikke sitter jeg alltid igjen med masse tanker. Det blir nok til å sitte med en kopp te eller tre, og sortere alle følelser, tanker og minner som veller opp til overflaten når det skjer.

Barn av Regnbuen

 Bare for å vise deg feil. For du har feil. Du har dine synspunkter, de kan du få ha, men jeg er overhode ikke enig med deg og anser du har feil.

Klokka 12 i dag skal denne synges på youngstorget, og jeg kan desverre ikke være med. Men jeg synger den i mitt hjerte i dag, sammen med alle dere som kommer dit for å synge ut den frihet vi har.

En himmel full av stjerner. Blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror. Kan du ønske mer ? Sammen skal vi leve hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord. 

Noen tror det ikke nytter. Andre kaster tiden bort med prat. Noen tror at vi kan leve av plast og syntetisk mat. Og noen stjeler fra de unge som blir sendt ut for å sloss Noen stjeler fra de mange som kommer etter oss 

Refreng: 

si det til alle barna! Og si det til hver far og mor: Ennå har vi en sjanse til å del e et håp på jord. 

Refreng: 

si det til alle barna! Og si det til hver far og mor: Ennå har vi en sjanse til å del e et håp på jord

Tenn et lys

Published with Blogger-droid v2.0.4

I dag tenner jeg et lys. Jeg tenner det for alle der ute som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp mot et system som motarbeider dem i deres forsøk å få et levelig liv, et system som tvinger dem ut i arbeide når de ikke er arbeidsfør fordi en lege sitter med noen papirer og idiotforklarer en annen lege som har hatt fysisk kontakt med en pasient. 

Jeg tenner det for alle som kjemper en kamp mot en dødelig sykdom og forsøker få en behandling så de kan overleve, og som potensiellt ikke finnes blandt oss lenger om noen måneder eller år. 

Jeg tenner lyset for alle der ute som føler seg ensom, forlatt og glemt, og sender en tanke og litt varme til dem som skulle behøve det. 

Jeg tenner ett lys for alle de der ute som sloss mot et misbruk, enten hos seg selv eller en nær venn, som kanskje lever under vonde forhold av tvang og mishandel, eller som må overleve mobbing hver eneste dag de forlater sitt hjem for noen timer. 

Og sist, jeg tenner lys for alle de som skulle behøve en varm tanke fordi de har det litt tungt og vondt akkurat nå, om så bare for en liten stund, for alle de som sulter og har det vondt, for alle de som lider under krik og undertrykkelse, for alle som ikke får si sin mening ute på gata, for alle som ikke kan få gå på skole, for alle dyr som ikke har det bra. 

Og jeg tenner lyset, og ønsker jeg kunne gjort noe for alle dere der ute, enten dere har ett par ben eller mange par ben, og innser min begrensning at jeg må hjelpe kun noen få utvalgte. Og det er jeg lei meg for at jeg må. Jeg skulle gjerne hjulpet dere alle. Og kanskje mitt ønske kunne varme litt, like mye som flammen på lyset. 

I så fall er jeg glad. 

Helen Keller - The story of my life

Når jeg har det veldig tungt og leit har jeg en tendens til å synes synd på meg selv. Slik de fleste andre mennesker har. Men når jeg er lei av det prøver jeg å muntre meg selv opp med fakta som er bra. For eksempel at jeg har et hjem, vi har mat, jeg har dyrene, min mann og så videre. Eller at jeg kan jo i alle fall lese og høre musikk.

En kvinne jeg kom på her om dagen heter Helen Keller. De fleste av dere vet nok hvem hun er. En kvinne, i en alder av snaue 2 år som ble døv og blind av en febersykdom. Om du trodde ditt eget liv var vanskelig, forsøk da 1800 tall, blind og døv men overhode ikke dum? Innestengt i din egen kropp, uten midler til å gjøre deg forstått med. Mine egne hverdagsvansker blir temmelig fattige mot dette egentlig, og det er sunt for meg å innse det. Hun fikk hjelp. Hun lærte å snakke med hjelp av hendene, lærte å "høre" andre med hjelp av hendene. Lærte seg å skrive og lese, fikk seg en utdannelse og levde ett ganske bra liv tross alt.

Så, nå leser jeg hennes bok, "the story of my life". Bra skrevet er den også. Verd din tid skulle jeg si!

Åpningstale på det politiske manifestasjonen i Ljusdal 30 juli 2011

Lydkvaliteten ble desverre noe varierende, men det er tross alt filmet med en mobil. Klikker dere på ruta med filmen så den åpner seg i ny rute så finnes teksten lagt inn der.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Minnestund i Ljusdal

Vi møttes i dag på kommunehuset i Ljusdal for å minnes ofrene i Norge.
Det inleddes med litt musikk, Maria Mena sitt "Mitt lille land" og en håndfull andre.
Roland Bäcksro fra Socialdemokratene åpnet med en liten tale. Daniel sa noen ord. Vi hørte HM Kongens tale, etterfulgt av Stoltenberg sin tale, alt via youtube.

Deretter ga Daniel ordet til meg.
Jeg holdt min tale. Denne talen kom jeg på i dag at jeg burde kanskje skrive den om jeg skulle holde den, og skrev den fort på jobben. Synes selv den ble klumpete, satt med følelsen "det var jo ikke helt dette jeg ville si" men sånn ble det nå.

Og jeg ble applaudert. Faktisk! Fra alle!
Det fantes en annen politiker der også, også fra Socialdemokratene, men jeg husker ikke hva hun het i farta, og hun kom frem og sa min tale var magisk. Det var faktisk de ordene hun brukte. Och hun ba meg være åpningstaler på et politisk manifest kommende lørdag. Himmel! Jeg vet jeg pleier være dyktig med å sette ord på saker, men det var likevel ikke ventet å høste ros fra erfarne politikere.

Etter min tale hørte vi på en låt til, før vi tente lys til en lys-sang. Fotografen fra avisen knipset ivrig. Vi sto stille i en sirkel med et lys i hånden, noen av oss med to.
Vi ble intervjuet av avisen, og fotografen knipset et bilde av oss alle som holdt hender så vi kan legge det opp på VG.

Ja.. hva kan jeg si. Vi var kanskje ikke så mange, men vi som møtte opp hadde en fin stund. Litt mer enn en times tid tok det, og jeg synes det var en fin stund. "Vi er så få i dette landet, hver fallen er en bror og venn". Vi kjenner alle noen som er såret eller drept, eller vi kjenner noen som har mistet noen som står dem nær. Det er et lite land tross alt.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Etter katastrofen

Jeg føler meg litt som i stormens øye akkurat nå. Det føles som vi overhode ikke har sett det siste av katastrofen, en illevarslende følelse jeg overhode ikke liker.

Midt i det hele har jeg følt en oppslutning rundt Norge som jeg aldri har sett maken til. Det varmer utrolig mye å se statsledere fra hele verden slutte opp rundt oss, og atpåtil nærmest lovprise nordmenn og hva vi forsøker gjøre utav det som er en fantastisk vanskelig tid for alt for mange mennesker.

* Hele norden deltok i et minutt stillhet mandag 25 juli. Også på min egen arbeidsplass var det helt stille mellom klokken 12.00 og 12.01. På et callcenter!

* I Der Spiegel kan vi lese:

«Selv i sin dypeste sorg blir ikke nordmennene hysteriske. De motsetter seg hatet. Det er fantastisk å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til den dypeste tråden av sin sjel. De gråter med verdighet. Men ingen sverger på å ta hevn. Isteden vil de ha enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige styrkene til dette lille landet»

* USA's president Barack Obama uttalte angivelig på telefon til statsminister Stoltenberg:

"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man skal takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."

Om det stemmer varmer det helt utrolig mye.

Fra Norge selv hører man saker som:

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". - Jens Stoltenberg. 

 "Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for.

Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap, som savner og alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette trygghet. Og på lederne våre, som er blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene. De som oppholdt seg på Utøya og i Oslo var mål for terroren, men den rammer oss alle.

Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort, men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og enkeltindivider. Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen, og det er opp til hver enkelt av oss nå, det er opp til deg og meg. Sammen har vi en jobb å gjøre. I kveld er gatene fylt av kjærlighet." - Kronprins Haakon. 

 "Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati. "Fabian Stang, ordfører i Oslo. 

«Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Helle Gangestad, AUF Møre og Romsdal.  

 "Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet." Jens Stoltenberg. 

"Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten " Hans Majestet Kong Harald V av Norge.

Vi siterer også mye Nordahl Grieg "vi er så få her i landet, hver fallen er en bror og venn".
Vi er fulle av sorg, men likevel sterke i vår sjel og tro at vold bare avler vold. 



Til sist..

Du. Ja, helt riktig. Du. Jeg nekter å erkjenne deg ved navn. Du vet hvem du er. Du har brev og besøksforbud, så du kommer neppe til å lese dette, men jeg vil likevel fortelle deg noen velvalgte ord.
Du kommer ikke til å vinne frem. Norge er et sterkt land, med en fantastisk stahet som gjorde at vi stemte nei til EU gang etter gang. Tror du at du kan tvinge oss til å endre vår mening mot vår vilje? Du tar feil. Og jeg har aldri tillagt deg å være min talesperson.
Vi er et fritt folk, som ikke behøver en voldelig revolusjon for å "frigis". Vi velger våre stadtsledere, og vi stemmer. Oppslutningen runt valget er nok kanskje ganske lavt egentlig, men dette kanskje endrer seg nå. I så fall er det nok det eneste du vil huskes for utover massakeren selv.
Vi har vist allerede at vi er sterke, vi har høstet lovord fra en hel verden for hvordan vi har stått sammen og forspråket alt annet enn blod og hevn. Du har tatt feil.

Vi skal stå sammen, sterkere enn noensinne. En ugjennomtrengelig mur av nordmenn, like sta som grunnfjellet vårt land består av, en mur av nordmenn med fri vilje. Du skal ikke vinne.

Jeg har ikke mer å si til deg.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Det ufattelige har skjedd

Terroren har smøget seg inn i lille, uskyldige Norge. Nå skriver jeg ikke "uskyldig" og mener at mitt land aldri gjør noe feil, men "uskyldig" som i et land som aldri har opplevd terror i moderne tid.
Ikke siden tyskerne trakk seg ut av landet har vi opplevd en like altomslukende dramatikk i vår land.

I går gikk en desperado, potensiellt fler, amok med skytevåpen på en ungdomsleir for AUF på Utøya.
De har så langt funnet 84 døde. Rett før braket en enorm bombe løs utenfor regjeringskvartalet, minst 7 døde der, og talløse er skadd både på Utøya og i Oslo.

Jeg hadde vært uten internet en liten stund på grunn av tordenvær i går, og logget meg på nett til å se mange underlige facebook-meldinger om å ikke bruke mobilnettet da redningstjenesten ikke kommer frem og så videre. Med en vond følelse i magen hentet jeg frem VG, og med en stigende kulde i hele kroppen leste jeg om det ufattelige. Jeg kunne ikke tro mine øyne. Jeg forsto ikke det jeg leste. Og så slo skrekken i. Jeg har en venn og en søster som begge jobber i Oslo. Jeg har venner som bor der. Venner også, som er politisk engasjert. En frenetisk sms og internet-kamp begynte for å få tak i de som betyr noe, de som er vikige. For meg vel og merke.

Jeg har vært heldig. Ingen av mine er berørt. Alle lever, var et annet sted, eller slapp unna. Mine nevøers far var i tunellen under regjeringskvartalet når det smalt, men han slapp med skrekken.

Jeg gikk tung til sinns til seng, etter det som var en sjokkerende men nokså moderat hendelse, og sto opp til en ufattelig tragedie. Over 80 døde bare på utøya og de frykter dødstallet stiger enda mer.

Jeg kan såvidt forestille meg hvordan ofrene som slapp unna med skader eller ingenting mer enn skrekken har det. Mine tanker og mine bønner går til dem som har opplevd dette og de som sitter igjen etter å ha mistet noen. Jeg selv? Jeg føler meg kald. Lamslått.

Voldtatt.

Noe er tatt fra oss nordmenn nå. En uskyld vi har klart å ha i behold. En følelse av at denne lille fluelorten langt nord på kartet var ikke viktig for eksempelvis taliban. Vi var jo så små, har så lite å si i den store mektige verden.

Vi glemte at det er ikke bare muslimer som kan bli fanatiske. Var andre verdenskrig så lett å glemme? At noen av høyre-ekstremistene er like fanatiske som de ekstreme islamistene?
Nyheten nådde oss i går at en var arrestert for skytedåden. En nordmann. Blek som melk både i hud og hår, vaske-ekte og så videre. Og høyre-ekstrem.

Nå sitter vi her. Nakne, hudløse, klumper oss skjelvende sammen om så bare mentalt. Vi gråter, sørger og er rasende. Rasende over at noen tar seg til rette med å diktere hva vi skal og ikke skal mene, og hva konsekvensene skal være over å være uenige. Vi gråter og sørger over utallige unge og eldre liv som nå er slukket fullstendig uten å fortjene det. Vi gråter og sørger for alle de som nå sitter med smerten av å ha mistet noen i en brutal og meningsløs handling fra et eller fler individer.

Vi må huske at dette er ikke en handling av et folkeslag, en religion, et politisk parti eller tilsvarende. Dette er en eller fler individer, som har handlet helt på eget initiativ. La ikke dette spre mer rasisme og hat enn det allerede finnes i verden. Klandre ikke hudfarger eller politiske meninger for dette. Klandre individet som gjorde det i stedet.

Vi nordmenn er sterke. Her og nå føler vi at vi er knekket. Men vi ble knekket en gang før, og vi reiste oss da også. Under den andre verdenskrigen var vi okkupert av en fremmed makt, og vi kjempet inbitt og sta som bare nordmenn kan for å komme oss ut av dette. Og vi reste oss, fra ruin til å være et rikt land med stort mangfold.

Vi har tross alt ikke mistet akkurat dette. Vi har evnen til å reise oss fra ufattelige tragedier, slik alle mennesker har. Og vi har jo vist det før. Så vi skal reise oss igjen. Vi bare må det.

De skal ikke få vinne.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Gratulerer med dagen Nordmenn!

I dag er dagen vi nordmenn feirer vår frihet, vår nasjon, vårt flagg og vår Konge. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Vi paraderer og gledes stort over at vi er en fri nasjon, med grunnlov, konge, demokrati og velstand. Ja, vi har faktisk velstand i norden tross alle små og større ilands problem. Og vi gledes i dag over det.

Det var ikke alltid slik at vi kunne feire dagen vår. Vi var under andre verdenskrig påtvunget ett herrefolk vi aldri ba om å få, vi ble okkupert, diktert og styrt fra et annet land. Igjen. Det var hardt for nordmenn å svelge, og vi kjempet inbitt i mot. Og når frihetens time var kommet, smakte frihetens feiring enda bedre, tross at vi var utarmet og melket for alle resurser.

Og vi feirer enda i dag. Vi kan aldri ta friheten for gitt, selv om det er en fødselsrett til alle mennesker, verdenskrigen lærte oss det. Vi må verdsette den, og feire den mens vi har den. Og vi gjør så, til gangs.

Så i dag heiser jeg mitt flagg, høyer mitt beger og skåler for min Konge, mine landsmenn, mitt land og mitt flagg. Og litt for meg selv.

Hurra for 17 mai! Gratulerer med dagen kjære nordmenn, velsignelse og kjærlighet til vår herre Konge, vårt land, vårt flagg og vår nasjon. Måtte dagen være en glede over friheten og oss selv!

1. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem furet, vejrbidt over vandet, med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tænker på vor far og mor og den saganat, som sænker drømme på vår jord. 2. Dette landet Harald bjærged med sin kæmperad, dette landet Håkon værged, medens Øjvind kvad; Olav på det land har malet korset med sitt blod, fra dets høye Sverre talet Roma midt imod. 3. Bønder sine økser brynte, hvor en hær drog frem; Tordenskjold langs kysten lynte, så den lystes hjem. Kvinner selv stod op og strede som de vare mænd; andre kunde bare græde; men det kom igen! 4. Vistnok var vi ikke mange; men vi strak dog til, da vi prøvdes nogle gange, og det stod på spil; ti vi heller landet brænte, end det kom til fald; husker bare, hvad som hændte ned på Fredrikshald!

5. Hårde tider har vi døjet, blev tilsidst forstødt; men i værste nød blåøjet frihed ble oss født. Det gav faderkraft at bære hungersnød og krig, det gav døden selv sin ære - og det gav forlig. 6. Fienden sit våben kasted, op visiret fór, vi med undren mod ham hasted; ti han var vår bror. Drevne frem påstand av skammen gik vi søderpå; nu vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå! 7. Norske mand i hus og hytte, tak din store Gud! landet vilde han beskytte, skønt det mørkt så ud. Alt, hvad fædrene har kæmpet, mødrene har grædt, har den Herre stille læmpet, så vi vant vår ret. 8. Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem furet, vejrbitt over vandet, med de tusen hjem. Og som fædres kamp har hævetdet af nød til sejr, også vi, når det blir krævet, for dets fred slår lejr.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Dagens filosofi

Nasse Nøff og Ole Brum har mange søte filosofiske små tanker. Noen av dem mer riktige enn andre kan man jo si. I dag byr jeg på denne:

Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et stort tre og tenker over livet. Da Nasse plutselig spør: "Brumm, vi har fått to hender å holde.. To bein til å gå.. To øyne til å se.. To ører til å høre.. Men hvorfor har vi bare et hjerte?" Brumm tenker seg om en liten stund og svarer: "Nasse, det er sikkert fordi det andre hjertet er gitt bort til en annen, som vi selv må finne"


Så sant som det er sagt!
♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪


Tjingeling!


//Rita

Det perfekte liv?

Alle strever vi vel etter det perfekte liv. Ikke sant?
Men hvordan definerer man det perfekte liv?

La meg fortelle om en bekjent av meg.
Hun var kjempeflink mens hun gikk på skolen, klarte liksom bare alt uten stor insats. Sang i kor, gikk på turn, var ganske pen og la aldri på seg. Hun var nøye med huden sin uten å være sminkedokke og hadde derfor veldig ren og fin hud når alle andre gikk kvisete og jævlig.

Hun fikk en kjæreste, de hadde det toppen, det ble slutt, hun tok det pent, fikk ny kjæreste og så videre, omtrent som alle andre.
Hun fikk en bra utdannelse og etterhvert en bra jobb, tjente flotte penger, fiksa seg en fin liten leilighet som ble pussa opp, alt like nøyaktig gjennomført som alt annet.
Etterhvert giftet hun seg, og ble etterhvert også gravid.

Hver gang jeg traff henne var livet bare toppen, alt var flott, ingen problemer. Hun hadde et relativt lett A4 svangerskap og fødselen kom omtrent på termin og gikk omtrent etter boka, ingen stygge overraskelser der heller. Jeg var kjempemisunnelig på henne! Hver gang jeg besøkte henne var det ryddig (forutsett fra noen barneleker selvklart) og rent og pent, lyst og fint overalt. Og jeg, som ikke hadde barn, jeg slet med å holde det fint pga lathet. Hennes energi var utrettelig virka det som, alltid glad og blid, en trivelig unge som virka som rene drømmebarnet når man var der.

Men så en dag skulle jeg forbi der hun bodde, og tenkte jeg stikker oppom med et par filmer jeg hadde lånt. Ringer på døra mens jeg hører ungen gråte, det reagerte jeg jo ikke på, unger gråter i blandt, også drømmebarn.
Døra går opp og... Svett og rødflammete, slaskete klær, leiligheta var normal til rotete bak henne og nesten vill i blikket, spor etter gråt og jeg vet ikke hva. For et sjokk!
Det viste seg at jenta hadde hatt feber hele natta og bare grått og grått, og dermed ble det litt på halv tolv med alt. Jeg spurte om hun trengte litt hjelp med noe, for det var jo klart at hun ikke kunne sette fra seg ungen, hun gikk med ungen på¨hofta hele tiden.

Så jeg hjalp med en klesvask, rydda på badet og stua og kjøkkenet sammen med henne, holdt barnet mens hun lagde vellingen, og så kom det frem. Alle ganger hun hadde innvitert på besøk hadde hun vært oppe halve natta og rydda og vaska, for man var en taper om det ikke var perfekt i huset. Det hadde hennes farmor lært henne .Hennes farmor hadde desverre ikke tatt høyde for at kvinner får litt problemer med å gjøre alt i huset hver eneste dag med et barn når man jobber fulltid også, og at i dag er det fullt ut akseptert å la mannen hjelpe til dessuten. På fasaden hadde hun hatt et perfekt liv og klart alt med glans, mens under glanspapiret var hun en utslitt mor på randen av sammenbrudd.

Og ikke hadde hun sagt noe till mannen sin heller. Når han kom hjem og fant henne i daffeklær svett og med hovne øyne ble han jo svært forskrekka. Jeg fant det best å fordufte så de kunne prate sammen i fred og ro.

Det slutta med at hun og han fordelte husarbeidet mellom seg og han tvang henne ut av huset en gang i uka mens han var hjemme med barnet. Hva hun gjorde den stunden dret han i, hun skulle bare ikke være hjemme og være mor. Så jeg tipsa henne om Yoga, som hun da begynte å trene en gang i uka.

Hun gikk fra å ha det perfekte liv til å ha det normale liv, med skitne klær på baderomsgulvet, klesvask som henger på snora en dag eller to lengre enn før, oppvask fra i går som burde vært tatt og søpleposer ved utgangsdøra. Og litt for mange gjenglemte leker overalt. Men hun har ork til overs, litt tid til overs til å være seg selv og ingen andre, til å trene litt, og til å være en god mor for sin datter i stedet for å være en god husmor og kun det.

Og vet du hva? Om du spør meg er det jo det som er det perfekte livet. Jeg synes ikke det perfekte liv er å ha det perfekte glansbildet man drømmer om som tenåring, det er å klare det å være yrkeskvinne, mor, hustru, venn og individ.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

"..for størst av alt er kjærligheten.."

Jeg tenker ikke behage alle butikkene og legge masse penger på saker og ting til min elskede på valentindagen.
I stedet har jeg tenkt å gjøre noe helt uhørt.. om du snakker med selgerne:
Gi bort gratis ting til min mann:
Min fantastisk kokkekunst og meg selv og min kjærlighet.

Jeg har ingenting i mot en dag dedikert kjærligheten og din partner. Overhode ikke. Men det må ikke på død og liv koste penger.

Så kjære lesere: Sett av tid til din partner og dine barn om du har, dine venner om du er fri og frank, og del av det som er best i verden og dessuten gratis: kjærligheten.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

samantha fox do ya do ya ( wanna please me)

Åh gjett om jeg husker denne skiva. En av de første LPene mamma kjøpte som mer eller mindre ble min og Lisbeth sin. Jeg husker ikke riktig om hun kjøpte den TIL oss eller om vi bare la vår elsk på den, men vi hadde den i alle fall på LP. Snakk om steinalder i disse teknologiske tider, men på den tiden var LP faktisk fortsatt store greier. Kasetter var like vanlige. Dere vet, steinalder og så videre.

Denne plata har jeg en del trivelige minner fra kan jeg si, ikke utenfor husets fire vegger kanskje men jeg likte musikken, og det var vel Samantha Fox som lokket meg ut på "ville veier" bort fra visesang i form av Finn Kalvik og Kim Larsen og Bellami. Jeg kan ikke helt huske musikksmaken min før Samantha, men jeg tror jeg hørte litt på alt mulig.

Nå i disse dager er jeg tilhenger av hardrock, metal, noe svart metal, noe pop og en del trance/psy-trance.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Europe - Rock The Night (HD)

Her har dere mine barndoms helter.
Om The Monroes står for alt som er dårlig i min fortid, så er Europe den rake motsetningen.
Her har dere ungpikedrømmene på sitt beste, plakatforelskelse, tårer til ballader og dagdrømmer på bussen, hele pakka.

Jeg kjøpte lidenskaplig alle CDene som kom ut, klippet ut hvert eneste bilde og artikel jeg kom over og limte inn i kladdebøker, og var plakatforelska i Joey Tempest.
Jeg deltok i en konkurranse der man skulle svare på mange spørsmål om bandet, og hadde alt rett så jeg vant hovedprisen: En jakke med Europe Out of this world logo på. Jeg hadde den i årevis enda den var temmelig ubehagelig å gå med.

Jeg leste Sagaen om isfolket til Europe, jeg leste Hulebjørnens klan til Europe, jeg kunne alle sangene utenat.

Her for et par år siden ga de ut en DVD med musikkvideoer fra sine mest kjente låter. Jeg var tilbake i tenårene med hamrende hjerte og rødmende kinn med en gang. Og veien til Rita's hjerte?
Min mann kom ned og tittet over skulderen på meg og sa "jeg hadde glemt hvor kjekk Joey Tempest egentlig er".

Og der har dere det. :)

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪

Tjingeling!

//Rita

Minner fra barndommen, The Monroes

Jeg har vel ingen gode minner til The Monroes. Ramlet over denne nå og fikk ulysten i magen med en gang.

En skole jeg gikk på spilte musikk i høytaleranlegninga i frikvarterene, og de hadde vel to CDer. En var The Monroes og skiva som denne låta er henta fra.
Jeg var mobbet og erta, var aldri med, fikk aldri være med. Jeg husker jeg fikk noen venner av pakistansk opprinnelse også, og så lekesloss vi en gang og jeg kom i skade for å slå hardt mot nesa så en av dem begynte å blø neseblod.
Jeg ble så redd så jeg løp hjem, kvalm av skrekk over hva jeg hadde gjort. Glemte ransel og alt.
Jeg våget ikke fortelle mamma hva som hadde skjedd, jeg skammet meg fryktelig og inbildte meg at nå hatet alle meg.
Jeg var vel hjemme minst en dag eller to tror jeg, fortalte at jeg hadde vondt i magen. Og det hadde jeg. Men det var fordi jeg var så fryktelig redd.

Og alt dette med The Monroes ringende i ørene.. Alt sammen, med The Monroes i ørene. Jeg husker ikke hva som skjedde når jeg kom tilbake til skolen, men jeg tror ikke det var all verden. Det var bare inni mitt hode at det var så utrolig utilgivelig forferdelig det jeg hadde gjort av rent uhell.

Men følelsen av ensomhet og den uhyggelige følelsen av å være et monster som hadde forvoldet skade på en annen følger meg i dag så fort jeg hører The Monroes. Det var jo ikke bare denne insidenten, det var jo et par år jeg gikk på denne skolen og hørte på The Monroes i frikvarterene, og dette var jo bare et eneste frikvarter av veldig mange.
Utallige andre ensomme frikvarter fantes der man ikke fikk være med, og der man var ertet eller plaget.

Neida neida, det var slett ikke slik at hele skolen var mot meg. Det var jo som alltid noen få personer som gjorde slikt til en hobby. De aller fleste overså meg fordi vi ikke gikk i samme klasse eller bare ikke kjente hverandre. Men jeg hadde ingen venner her som jeg kan huske. Jeg sto på utsiden og kikket beundrende på de andre jentene i klassen som turde å gjøre og si så mye. Og uten noen nære venner å få gode minner sammen med er det stort sett bare de dårlige igjen.

♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪♥♪♫•*¨*•.¸¸❤¸¸.•*¨*•♫♪
Tjingeling!
//Rita